Kostnader og nytte ved Covid-19-tiltak

En forkortet utgave av denne kommentaren har vært publisert i Dagens Næringsliv den 24.3.2020

Regjeringen har innført de mest inngripende tiltakene siden krigen for å hindre spredningen av COVID-19-viruset. Noen mener likevel at enda sterkere tiltak bør innføres mens andre reiser en advarende pekefinger mot kostnadene av de tiltak som allerede er innført. I prinsippet har tiltakene bare én type positive effekter: unngåtte COVID-19-dødsfall. Det er to hovedtyper negative: arbeidsledighet og redusert medisinsk kapasitet for annet enn COVID-19-behandling. For å tallfeste disse effektene har jeg utviklet en enkel regnearkmodell med grove anslag for kostnader og nytte ved smitteverntiltak. Modellen kan forhåpentligvis være et utgangspunkt for tenkning om kostnader og nyttevirkninger.

COVID-19-dødsfall og nytte av tiltak
Hovedargumentet for å iverksette smitteverntiltak mot COVID-19 er redusert dødelighet. I den norske debatten har anslaget for andel døde blant de smittede variert fra mindre enn 1% til mer enn 10%. Forklaringen på den store variasjonen er at noen teller døde blant alle smittede, mens andre teller døde blant alvorlig syke. Med anslag for dødsrisikoen fra Imperial College vil ca 1,15% av alle smittede dø av COVID-19. Jo yngre personen er, jo flere leveår går tapt.

I tråd med praksis for prioritering i norsk helsetjeneste uttrykkes dødsfall som tapte gode (kvalitetsjusterte) leveår. De er større jo yngre pasienten er. Jo mer vi kan unngå smitte, jo mer kan vi unngå dødsfall og tap av gode leveår. Det vi i dag vet om COVID-19-virusets egenskaper tilsier at en epidemi som får forløpe helt uten tiltak, vil kunne smitte ca 80% av befolkningen. Andelen ville i praksis bli lavere (ca 60%?) fordi vi ikke lever så tett i Norge og fordi de fleste selv uten offentlige påbud vil iverksette nærmest kostnadsfrie tiltak som håndvask og mindre nærkontakt med andre. Folkehelseinstituttet risikovurdering av 12. mars anslår at 42% kan bli smittet, men dette forutsetter nok ymse tiltak uten at FHI angir dette eksplisitt. Jeg antar at Regjeringens smitteverntiltak vil redusere andelen smittede i befolkningen med 18 prosentpoeng (fra 60% til 42%). Dette tilsvarer ca 960.000 unngåtte smittetilfeller, 11.000 unngåtte dødsfall og 121.000 gode leveår. Til sammenligning dør hvert år i overkant av 40 000 personer i Norge hvert år. Helsedirektoratet har anslått at et godt leveår er verdt 1,25 millioner hvilket skulle tilsi en verdi på 152 milliarder kroner for de unngåtte smittedødsfall.

Økonomiske konsekvenser av tiltakene
De tiltakene som er innført, har allerede medført en kaskade av negative konsekvenser i form av driftsinnskrenkninger, permitteringer, konkurser, barnehage- og skolestengning, avlysning av kulturarrangementer, etc. For enkeltindivider betyr tiltakene innskrenket frihet, avlyste reiser, etc. Det er en nærmest uoverstigelig oppgave å identifisere alle negative (og noen positive) konsekvenser, enn si tallfeste dem. De uttrykkes derfor i analysen som økonomiske tap ved ett års arbeidsledighet. Den 23. mars hadde NAV mottatt 223.000 søknader om dagpenger ved permittering på under to uker (fra 12. mars). Finansdepartementet har anslått at vi kan få 220.000 flere arbeidsledige (DN 23. mars 2020). Det anslås i denne analysen at de tiltak som er iverksatt vil gi 200.000 tapte årsverk. Dersom 200.000 er arbeidsledige i ett år, tilsvarer dette et økonomisk tap på 220 milliarder kroner når vi antar at hvert år arbeidsledighet har en samfunnsøkonomisk kostnad på 1,1 millioner kroner tilsvarende verdiskapningen målt ved BNP per sysselsatt i Fastlands-Norge i 2019 (kilde: SSB). Arbeidsledigheten kan bli langt høyere, og noen vil kunne stå uten arbeid i flere år fremover. Den arbeidsledigheten vi vil få i tiden fremover, skyldes imidlertid ikke bare smitteverntiltak, men også fall i oljepris og internasjonal nedgangstid. Finansdepartementet anslag av 20. mars 2020 for kostnader av smitteverntiltakene er for øvrig enda mer pessimistiske enn antatt i min analyse (Stortingsprop. 57 2019-2020).

Utover redusert verdiskaping gir arbeidsledighet omfattende helseproblemer. Depresjon og selvmord kan være eksempler. Forskning tyder på at arbeidsledighet femdobler selvmordsrisikoen, og dette vil tilsi 50 ekstra selvmord per år per 100.000 arbeidsledige i tillegg til alle andre problemer.

Helsetap i helsetjenesten
Aktiviteten i både allmenn- og spesialisthelsetjenesten er allerede betydelig redusert for å håndtere de mange COVID-19-pasienter som vil trenge behandling. Medisinsk behandling i helsetjenesten koster om lag 200 milliarder kroner per år, og hver milliard skaper anslagsvis 2000 gode leveår, muligens mer. Om vi anslår at helsetjenesten for tiden har 10% redusert kapasitet, vil dette i løpet av et år kunne utgjøre tap av minst 40.000 gode leveår. Om vi bruker Helsedirektoratets verdi for gode leveår, tilsvarer tapet 50 milliarder kroner. Som eksempel på konsekvenser av redusert aktivitet kan nevnes utblokking av kransarterier eller innsetting av ny aortaklaff. Disse livsforlengende behandlingene blir utført henholdsvis 5500 og 800 ganger per år. Nå går denne type behandling på sparebluss, og helsetapene kan neppe tas igjen senere hvis smitteverntiltakene fortsetter i mange måneder.

Positive effekter
Smitteverntiltakene medfører utvilsomt positive effekter som mer fritid, mer omsorg for andre, dugnadsånd, etc. I helsetjenesten skjer det nå omlegging mot mer bruk av videokonsultasjoner som tidligere var forbudt av personvernhensyn. Omleggingen kan gi helsetjenesten en ønsket dreining mot mer bruk av IKT og mer effektiv tjenesteproduksjon.

Hovedresultater
Disse enkle analysene tyder på at smitteverntiltakene kan gi helsegevinster tilsvarende en verdi på om lag 150 milliarder kroner. Helsetapet ved redusert aktivitet ellers i helsetjenesten kan utgjøre i størrelsesorden 50 milliarder kroner mens arbeidsledigheten kan gi 220 milliarder i redusert verdiskaping.

Tid for kritisk ettertanke
Analyseresultatene tyder på at de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til regjeringens smitteverntiltak er høyere enn den verdi samfunnet ellers setter på gode leveår og unngåtte dødsfall. Resultatene er imidlertid usikre og må tolkes med varsomhet. De faktorer som bidrar mest til usikkerhet er antall unngåtte smittetilfeller ved tiltakene og omfang og varighet av arbeidsledighet.

Et sentralt spørsmål er fordeling av kostnader og nytte. Det har vært hevdet at grupper med høyest inntekt og utdanning også har høyest risiko for COVID-19, og nytten vil i tilfelle kunne være høyere i den gruppen. Arbeidsledighet rammer vanligvis hardest i grupper med lav inntekt og utdanning.

Analyseresultatene tyder på at Regjeringen snarest bør vurdere kostnader og helsegevinster ved hvert av de tiltak som er innført eller vurderes innført. Konsekvensene av den pågående epidemi er omfattende, men det er også skadevirkningene av smitteverntiltakene. Et betydelig antall dødsfall vil komme nært i tid, være dramatiske og synlige. Skadevirkningene vil derimot komme mer gradvis, være mindre synlige og få mindre medieoppmerksomhet. Det bør likevel ikke være noe nytt at man vurderer nytten ved unngåtte dødsfall opp mot kostnadene ved å oppnå dem. Regjeringen er ansvarlig for at tusenvis av kreftpasienter har gått glipp av livsforlengende behandling nettopp fordi kostnadene har vært for høye i forhold til nytten. Dersom regjeringen verdsetter vunne leveår ved smitteverntiltak høyere enn andre helsetiltak, bør dette sies eksplisitt. Dagens epidemisituasjon er dramatisk, men krever likevel nøktern analyse.

ISK har mottatt lønn, honorar, gaver, måltider og reisetilskudd fra en lang rekke offentlige og private institusjoner.