Ivar Sønbø Kristiansens blogg

Luftambulansetjenesten: fortsatt grunn til ettertanke

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Ivar Sønbø Kristiansen

Ivar Sønbø Kristiansen er professor emeritus ved Avdeling for
helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo og assosiert partner i Oslo Economics.

Den såkalte luftambulansekrisen har mange aspekter: operatørbytte, flytekniske problemer, flyvere som er misfornøyd med arbeidsavtaler, generell misnøye med private anbud, politikere med behov for å demonstrere sympati med utkantstrøk og sviktende beredskap i luftambulansetjenesten. I et blogginnlegg drøftet jeg det siste og argumenterte for at sannsynligheten for helsetap ved beredskapssvikt er moderate i Finnmark fordi befolkningen der er liten befolkning med tilvarende lav forekomst av tilstander der beredskapssvikt kan gi gi alvorlig helsetap.  Paul Olav Røsbø i Finnmark legeforening mener jeg er «på tynn is» fordi jeg viste til en gammel undersøkelse av ambulansehelikoptertjenesten i Troms. Han leverer imidlertid ikke substansielle motargumenter utover at avstanden med bil fra Kirkenes til Tromsø er 867 km. Derimot insinuerer han at jeg misbruker min professortittel, er kynisk og uten personlig erfaring med ha akuttmedisinsk ansvar der luftambulansetjenesten svikter.

Finnmarks befolkning teller ca 76.000 hvorav ca 20.000 bor i Hammerfest eller Sør-Varanger kommuner som begge har akuttsykehus. For deler av den resterende befolkning vil bilambulanse være raskeste transport til sykehus, men noen pasienter vil trenge overføring til UNN, også fra Hammerfest og Kirkenes. Jeg etterlyser beregninger av helsetap ved faktisk beredskapssvikt og statistisk analyse av hvor hyppig slike tap kan ventes.

Røsbø synes å mene at det er kynisk å sette tapte leveår ved svikt i luftambulansetjenesten opp tapte leveår for kreftpasienter. Slike sammenligninger er ikke nødvendig populære, men i samsvar med Prioriteringsmeldingen som sier at prioritering skal skje på basis av tiltakenes kostnad, helseeffekt målt i QALYs og alvorlighet. Regjeringen la i desember frem Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020-2023. Planen presenterer en lang rekke gode ønsker for fremtiden, men understreker at det ikke kommer «friske» penger til annet enn «digitaliseringstiltak, studieplasser for sykepleiere og enkelte tilskudd til kommunene». Med andre ord vil mer penger til luftambulansetjenesten bety helsetap for andre pasienter. Det er tankevekkende at Arbeiderpartiet allerede har lovet statlig luftambulansetjeneste uten bruk av private anbydere hvilket ventelig vil øke kostnadene.

Jeg gjentar at beredskapssvikt er uakseptabelt og at driftsforstyrrelser kan skape utrygghet hos befolkning så vel som helsepersonell. Jeg har imidlertid til gode å se fakta som berettiger bruk av ordet krise om situasjonen. Det er et paradoks at utryggheten synes å være større i dag når beredskapen tross alt fungerer de fleste av årets timer enn da jeg på 1970-tallet arbeidet som distriktslege i utkantstrøk helt uten luftambulansetjeneste.

Powered by Labrador CMS