Ta godt vare på sommerens legevikarer

I fjor sommer hadde jeg min første jobb som medisinstudent med lisens. Spenningen og uroen i forkant var stor. Hvor gale kunne det gå? 

Første gang jeg tok på meg legefrakken tidlig på studiet var det som et skuespill. Jeg latet som jeg var lege. I min nye rolle følte jeg meg liten. Ikke ante jeg hverken hva jeg skulle spørre om eller hva jeg skulle gjøre med pasienten. Så jeg tok pasienten i hånden, og introduserte meg som legestudent. Med særlig trykk på student, så pasienten skulle forstå at jeg egentlig ikke hadde peiling på hva jeg holdt på med. Jeg forsøkte å smile tappert, mer for å berolige meg selv, enn pasienten. Usikkerheten sto skrevet i pannen på meg.

Derfor ble det viktigst å få svar på hva pasienten het, hvordan vannlatingen gikk, og om jeg i det hele tatt klarte å høre noe bankende hjerte når jeg la stetoskopet mot brystet til pasienten. De tekniske detaljene. Slik er det når legestudenter begynner å leke leger.

Etterhvert lærte jeg å løfte blikket og se pasienten i øynene. Lytte. Få svar på hvem denne personen som gikk foran meg egentlig var og egentlig ønsket. Gradvis ble en usikkerhet erstattet av en annen. Hvordan kan jeg best hjelpe dette mennesket jeg nå møter? Det er et spørsmål det er vanskelig å være skråsikker på svaret på.

Heldigvis var det alltid en erfaren lege i nærheten som fulgte meg opp. Som kunne gi en retning for hva vi skulle gjøre med pasienten. Ansvaret var aldri kun hos meg, men delt med noen andre. Når jeg så etter fem år på studiet startet i sommerjobb som vikar for en sykehjemslege, føltes det som et stort sprang. Selv om jeg alltid skulle ha veiledning, måtte jeg i større grad stå for mine egne vurderinger, uten å gjemme meg bak noen andre.

Igjen ble jeg teknisk fokusert. Istedenfor å spørre hvordan pasienten har det, endte jeg opp med å fokusere på pasientens avføringsmønster og blodtrykk. Noe som egentlig kanskje ikke var så viktig, målt opp med andre utfordringer pasienten opplevde.

Jeg var heldig med min første jobb som legevikar. Det var et trygt miljø rundt meg, der ingen spørsmål var for dumme. Både leger og sykepleiere forsto viktigheten av det. Jeg trengte aldri å jage oppfølgning, den kom naturlig frem til jeg hadde forstått hva min rolle og kompetanse var. Frem til jeg igjen evnet å løfte blikket. For det må jeg takke dem som tok i mot meg forrige sommer. De gjorde det til en god opplevelse for meg, der jeg følte meg trygg i usikkerheten.

Usikkerheten må det alltid være rom for. Om ikke det skapes rom for den, og forventningene til den usikre blir for store, kan det bli en påtatt falsk sikkerhet. Som ikke stemmer overens med virkeligheten, og som i ytterste tilfelle kan få konsekvenser for pasienten. Jeg kan glemme å ivareta mennesket jeg møter. Fordi jeg blir opptatt av å spille et skuespill med rollen som den sikre legen. En sikker lege kan være like farlig som en sliten lege. 

Så kjære alle dere som skal ta i mot legevikarer nå i sommer. Det blir ikke mindre travelt med færre erfarne leger på jobb. Husk likevel at ferske leger trenger å bli ivaretatt i den uroen de kjenner på. Det er dyktige kolleger som skal vikariere som leger i helsevesenet i sommer. Gi dem støtte til å vokse inn i rollen og kjenne mestring. Slik skaper vi en helsetjeneste som er god å arbeide i også for de uerfarne, slik at pasientene blir ivaretatt på en god måte.