Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Anne Kjersti Befrings blogg Publisert 2019-06-11

Investeringer i helse = investeringer i helsepersonell og digitalisering

Helsetjenesten består av kompetansevirksomheter som må ledes slik at kompetansen benyttes og utvikles i pasienttilbudet og i styring. Det innebærer at det investeres og tilrettelegges slik at ansatte kan benytte og utvikle sin kompetanse. Denne kompetansen må etterspørres av ledelsen når beslutninger skal treffes, og det må etterspørres hvordan den enkelte kan gjøres i stand til å utføre og videreutvikle sitt arbeid. Dersom helsepersonell opplever at det blir stadig vanskeligere å gi god helsehjelp, at fagkompetansen ikke benyttes i virksomheten og at varsler ignoreres, oppstår det resignasjon og ineffektivitet.

Innovasjon er en naturlig konsekvens av ny kunnskap og teknologi. I helsenæringsmeldingen pekes det på utfordringer med kulturen i helsetjenesten.[1] Behandling av data og medisinsk utstyr har blitt en stadig større del av helsehjelpen og er avgjørende for opparbeidelse av ny kunnskap og for å opprettholde tilliten til helsetjenesten. Tillit til at befolkningen får et helsetilbud basert på medisinsk kunnskap og til at både behandlingen av mennesket og data er forsvarlig.   

Med persontilpasset medisin og big data som grunnlag for helsehjelp til pasienter, må systemet tilpasses klinisk anvendelse av systemene og tilrettelegge for maskinlæring og opparbeide av ny medisinsk kunnskap, og være lovlig. Digitaliseringen kan langt på vei vurderes som en forutsetning for videreutviklingen av helsetjenesten. Eiere og ledelsen må ha oversikt over konkrete utfordringer med den digitale situasjonen og kvaliteten på pasienttilbudet.   

Vi trenger en oversikt over utfordringene med digitaliseringen og implementering av ny kunnskap. Det er nødvendig å se nærmere på lederes handlingsrom og muligheter til å utvikle virksomheten gjennom ledelse, implementering av ny medisinsk kunnskap og nye behandlingsmetoder, innkjøp av nytt utstyr og planlegging og organisering av virksomheten: for eksempel gjennom opplæring, teamarbeid, systemer og rutiner, logistikk, deling av kunnskap og data. Konkrete innovasjonsprosjekter bør omfatte konkret implementering og der ledelsens rolle og tilrettelegging beskrives.

For å kunne benytte data i helsehjelpen kreves det at arbeidet med digital plattform intensiveres og nye vurderinger for å begrense risiko. Stortingsmeldingen Én innbygger - én journal bygger på visjonen om at helsepersonell skal gis tilgang til riktig informasjon til riktig tid gjennom modell med digital plattform.[2]  Denne plattformen kan beskrives som en infrastruktur som gir grunnlag for deling av data. Til tross for at det er benyttet store summer på digitaliseringen av helsetjenesten, er det fortsatt store utfordringer. Det er dokumentert høy risiko med den modellen for plattform som Direktoratet for e-helse arbeider med.[3]

Det oppstår en sårbarhet når helsepersonell ikke får tilgang på data for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og at stadige varsler ikke fører til nødvendige endringer. Data utgjør i mange situasjoner hele grunnlaget for å kunne stille diagnoser og gi helsehjelp. I dag er det hindringer som ikke er godt begrunnet i helsevirksomheter i tillegg til hindringer på overordnet nivå som følge av mange års venting på nødvendige digitale plattformer. En annen form for sårbarhet er at sensitive data i mange tilfeller har for svak beskyttelse internt i virksomheten og mot kriminalitet. Forsvarlig behandling av pasienter og av persondata, samt beskyttelse av data mot kriminalitet i form av manipulering, tyveri og misbruk, er grunnleggende for forsvarlig drift og for tilliten mellom helsetjenesten og befolkningen.  E-helse kan med andre ord ikke vurderes uavhengig av pasientens helse og sikkerhet, og muligheter for å opparbeide kunnskap.

Offentlig innkjøp er en del av eieres og lederes ansvarsområde for å kunne oppfylle lovkrav om tilrettelegging. Det må stilles krav om å bruke systemer som er kompatible for å oppnå kommunikasjon mellom tjenester. Samtidig må det tilrettelegges for lokale initiativ og innovasjon, og innkjøp må skje på flere nivåer. I WHOs National e-health strategy toolkit er det skissert strategier for digitaliseringen, med en styringsmodell, infrastruktur og metoder.[4] En styringsmodell må omhandle eierskap og hvordan beslutningsmyndigheten skal være fordelt. Forholdet mellom sentrale og overordnede strategier og lokalt ansvar for implementering og innovasjon bør være tydelig. Det samme gjelder finansiering av digitaliseringen og hvordan det kan tilrettelegges for innovasjon. Beslutnings – og innkjøpssystemet for investeringer i ny teknologi og finansieringssystemer, må gjøre det mulig å digitalisere både den kommunale helsetjeneste og spesialisthelsetjenesten.

Det må etableres sikker elektronisk informasjonsutveksling i den enkelte helsevirksomhet og i landets helsetjeneste, og med andre land. Et viktig poeng er at instrastrukturen må kunne videreutvikles. Det er nødvendig å definere hva som skal kunne overlates til helsevirksomhetene selv. Etablering av åpne digitale plattformer basert på internasjonale standarder og løsninger, kan være et grunnlag for innovasjon.

Som med all annen innovasjon må arbeidet med digitalisering ta utgangspunktet i målet om pasientsikkerhet, databeskyttelse, kvalitet og medisinsk nytte. Når medisinsk kunnskap og teknologi utvikles og endres i høy hastighet, må den digitale arkitektur kunne utvikles og tilpasses faglige behov. Det omfatter kunnskapsbaserte strategier og der faglig involvering og faglige premisser står sentralt slik at helsetjenestens digitalisering oppfyller målene om en tilgjengelig helsetjeneste med høy faglig standard. Tregheten i implementeringsarbeidet kan tyde på at vi ikke har organisert dette på en effektiv og god måte. Endringer krever politisk vilje til å ta i bruk virkemidler som virker.

 

[1] Meld. St. 18 (2018-2019).

[2] Meld. St. 9 (2012-13). Én innbygger – én journal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren. https://www.regjeringen.no/contentassets/33a159683925472aa15a d74f27ad04cc/no/pdfs/stm201220130009000dddpdfs.pdf

[3] Styrings- og finansieringsmodeller for effektiv e-helseutvikling i Norge. Legeforeningens innspill basert på internasjonale erfaringer, april 2019.

[4] WHO. National e-health strategy toolkit (2012). https://www.who.int/ehealth/publications/overview.pdf

Kommentarer

  • Lars Houge 12.06.2019 11.38.02

    Business manager

    Dette var relativt omfattende. Viktigheten av å bli tatt med på råd og bli lyttet til skal ikke undervurderes. I tillegg til at ofte løsningene blir bedre er det viktig for motivasjon og trivsel i egen rolle og på egen arbeidsplass. Helt enig i det du skriver om samhandling og viktigheten av internasjonale standarder og løsninger, men "kan være" blir for defensivt. Jeg er helt sikker på at en infrastruktur som muliggjør samhandling vil gi grobunn for næringsutvikling og gode løsninger. Myndighetene må, slik jeg tenker, være forsiktige med å legge for mange egg i en kurv. Prosjektene blir for store, risikoen for høy og det tar for lang tid før løsningene kommer ut til pasienter, pårørende og ikke minst helsearbeidere.

Anne Kjersti Befring

Anne Kjersti Befring er ansatt ved juridisk fakultet i Oslo og har doktorgraden i rettsvitenskap. Avhandlingen dreier seg om rettslige perspektiver ved persontilpasset medisin. Befring er fagbokforfatter, har erfaring fra helsemyndighetene, som advokat og direktør i Legeforeningen. Hun blogger om rettslige spørsmål, organiseringen av helsetjenesten og ledelse.

 

Nyheter fra startsiden

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!