En underernært eldreomsorg klarer ikke kriser på toppen

En eldreomsorg som er presset marginalt i de gode tidene klarer ikke å håndtere en krise på toppen. Dette har vi fått klare eksempler på nå siden pandemien med covid19 brøt ut.

Bakteppet har vi både hørt og visst om i lang tid. For få sykehjemsplasser til syke eldre, for lite bemanning på sykehjem og i hjemmetjenestene, for lite tid til kompetansebygging og en tidskabal med mange ansatte  å forholde seg til for de eldre som trenger bistand. Antall sykehjemsplasser har stått stille i mange år https://www.ssb.no/pleie/ Botiden på sykehjem har gått ned fra 5,4 år til nå nede i 2 år. De som kommer på sykehjem nå har ofte et svært sammensatt sykdomsbilde og har hatt hjemmetjenester i mange år før sykehjemsplassen endelig kom. De tilhører definitivt en sårbar gruppe.

Likevel har over 60 % av dødsfall grunnet covid19 skjedd på sykehjemmene. På enkelte av dem virker det om man satte inn  tiltak som kom altfor sent. Vi må derfor erkjenne at heller ikke i Norge, som i resten av verden (ref. WHO) , har vi til nå klart å beskytte alle de vi hele tiden har sagt vi vil beskytte, selv om våre dødstall er lavere enn dødstallene i andre land. 

Å få pårørende på besøk er lyspunkter for sykehjemspasientene men det ble stoppet for å hindre smitte. Nå tillates kun besøk ved livets slutt og da med fullt smittevernutstyr. Savnet av pårørende hos sykehjemspasientene kan vi bare ane konsekvensene av og vi hører jevnlig fra pårørende om smerte og savn. Men smitten har fortsatt å bre om seg noen steder. Det er  behov for at ansatte får bedre og mer smittevernutstyr. Testing av sykehjemspasientene (og ansatte?) har vært lav. Videre har den uttalte bruken av små stillingsbrøker medført at ansatte har jobbet flere steder, og vikarer har fått gå mellom ulike sykehjem. Mange uheldige omstendigheter skjer i en sektor hvor vi altså behandler de mest syke og sårbare vi har og hvor planene burde være vanntette.

En pustepause til å områ seg

I dag virker det som om vi har fått virusspredningen under kontroll mange steder, men det er fremdeles på sykehjem at det skjer store utbrudd. Videre så ser vi nå en kamp om hvor syke eldre skal plasseres. Skal de overføres til andre avdelinger etter behandling på sykehus eller skal de tilbake til et sykehjem, hvor noen sårbare eldre igjen skal flyttes på eller flyttes ut? Vi ser allerede kommuner som melder om at de kommer til å måtte ta i bruk dobbeltrom om dette skjer, andre steder så melder de at de har inntaksstopp. Nå må vi få noen klare føringer for hvordan dette skal prioriteres mens det er et lite tidsvindu!

Professor og geriater Torgeir Wyller skriver i artikkelen her som bør leses i sin helhet: "Hvis vi får et hvileskjær må det brukes intensivt til å sette sykehjemmene i stand til å møte de utfordringene de vil stå overfor. De trenger folk, de trenger kompetanse, noen av dem trenger bygningsmessige endringer – og de trenger smittevernutstyr. Alt dette haster."

Artikkelen her bør leses i sin helhet av alle ansvarlige: https://tidsskriftet.no/2020/04/kronikk/hvileskjaer-i-pandemien-ma-brukes-til-bedre-planlegging-de-eldste?fbclid=IwAR1oBZ7V6uj60TrKBTyuy9zCBYMwugZVuEYhYb4MKH5VA-Jdt12pb40-ebs

Pårørendealliansen er også bekymret for de hjemmeboende eldre som nå har mistet tjenester og synes det er foruroligende stille fra denne fronten. Hvem følger med på smittespredningen og har sikre tiltak her?

Veien videre etter krisen

Liv og helse først – det får vi altså høre jevnlig nå. Milliarder er løst ut til krisetiltak med dette som bakteppe og det kan vi gi honnør for. Men tenk om vi hadde investert noe av dette inn i helsetjenestene på forhånd med en eldreomsorg som virkelig «skinte»?

Da kunne ting sett annerledes ut. Da hadde vi hatt beredskapsplaner med muligheten til å omdisponere i helsetjenesten og laget små team til ulike sårbare grupper. Ansatte hadde hatt jevnlig kompetansepåfyll, også  i smittevern. Da kunne vi opprettholde avlastning og tenkt ut ambulerende løsninger. Vi kunne flyttet de sårbare gruppene sammen på ulike steder og skjermet med en egen ansattgruppe. Vi kunne ha prioritert mellom «rene og urene» avdelinger og hatt ulike tiltak for å møte dette. Vi hadde hatt nok utstyr til at de ansatte trygt kunne yte omsorg, inntil vi hadde nok kapasitet til å teste de som skulle gi tjenester. Og så videre.

Når vi en gang er over til mer forutsigbare tider må omsorgen for syke og sårbare eldre opp til diskusjon og ikke være noe vi snakker om kun i valgtider. Vi kan ikke lenger drive sulteforing av tjenester til de gruppene vi påberoper oss skal beskyttes i krisetider!

Som med underernæring ellers – de vitale funksjonene kan klare seg en stund, men det finnes ikke krefter til noe annet enn å holde seg i live.

Derfor trengs en «hverdagskrisepakke» for eldreomsorgen når dette er omme!