Z02.9

Z02.9 er diagnosekoden for «Uspesifisert undersøkelse for administrative formål». Et merkelig tema foret blogginnlegg? Vent og se!

Det som er i ferd med å skje med Oslo universitetssykehus (OUS) er en tragedie. Liknende tragedier skjer andre steder i landet, men OUS er størst, derfor blir også den saken størst.

Jeg snakker med ganske mange folk i sykehuset – ansatte, pasienter, pårørende, taxisjåfører – og har til gode å finne én med direkte pasientkontakt eller pasienterfaring som ikke er vantro, fortvilt og hoderystende til planene om å legge ned Ullevål og dele virksomheten mellom gigantblokker på Gaustad og nesten like store blokker på Aker. Ansatte på Ullevål er imot fordi de ser at akuttsykehuset står i fare for å ødelegges. Ansatte på Rikshospitalet er imot fordi de ser at det gode, høyteknologiske, elektive sykehuset står i fare for å ødelegges. Aker sykehus venner er imot – det er ikke et slikt Aker de har krevd. Folk utenfor Oslo er imot fordi de ser at gigantprosjektet vil bli så dyrt andre høyst påkrevde sykehusinvesteringer andre steder vil bli skjøvet ut i tid. Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune er imot. Riksantikvaren er imot. Selv mange av klinikksjefene i OUS er imot når man får dem på tomannshånd, men de sier det naturligvis aldri offentlig.

Ikke til å tro
Likevel ruller denne farsen av en planprosess fremover, styrt av den innerste harde kjernen av ledere i OUS og Helse Sør-Øst, og beskyttet av den store alliansen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Der alle andre partier – fra Rødt til Frp – har innsett at det gjelder å stoppe et øyeblikk og tenke seg om, hevder Høyre og Arbeiderpartiet at det ikke er tid til det. De skal bruke 50 milliarder av fellesskapets penger – sannsynligvis enda mer – på et prosjekt som et samlet fagmiljø, arkitekter, økonomer og reguleringsmyndigheter advarer mot. Og de har ikke tid til å bruke ett år ekstra på en skikkelig utredning av alternative måter å gjøre det på.

Det er fortvilende. Det er skandaløst. Det er ikke til å tro.

En stolt historie
La oss se et øyeblikk på Arbeiderpartiets historie. Den har mange stolte elementer. Velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag hadde kanskje ikke blitt til om det ikke hadde vært for en kjempende arbeiderbevegelse. Allmenn stemmerett, arbeidervernlover, barnelover, tariffavtaler, fabrikktilsyn, åtte timers arbeidsdag. Det kom ikke av seg selv, det ble kjempet frem. Blant annet av et arbeiderparti mange i dag vil si hadde moralsk rett, men som brukte metoder datidens ledere stemplet som uansvarlige og av og til ulovlige. I 1921 streiket 150 000 mann i 14 dager i sympati med sjøfolk som stod i fare for å få redusert lønn. Streiken ble stemplet som ulovlig, men sjøfolkene beholdt lønnen. I 1923 streiket jernverksarbeiderne i flere måneder. Streiken ble stemplet som ulovlig, men de klarte å hindre lønnsnedslag.

Nå sier Arbeiderpartiet at det er OK at en selvbestaltet elite kaster bort fellesskapets penger på et prestisjeprosjekt som en samlet grasrot er imot. Tranmæl og Gerhardsen snur seg formodentlig i sine graver.

Tid for røffere midler
Jeg mener det igjen er tid for å ta i bruk kampmidler som kan bli forsøkt stemplet som illegitime. Denne gangen ikke for å slåss for egen velferd, slik arbeiderne på begynnelsen av 1900-tallet gjorde (de fleste av oss som er yrkesaktive i dag vil jo uansett være pensjonister innen OUS-planene evt. settes i verk). Men for å slå ring om gode, offentlige sykehus som gir førsteklasses, gratis behandling for alle som trenger det, og sikre at de kan fortsette med det også i fremtiden. Jeg vil hevde at vi ikke bare har en moralsk rett, men også en moralsk plikt til å vurdere tilstrekkelig hardtslående virkemidler.

Men helsepersonellets adelsmerke er også vår akilleshæl. Vi vil nødig gjøre noe som rammer pasientene. Dermed er streik ikke så aktuelt. Det er her diagnosekoden Z02.9 kommer inn i bildet. Den gir neppe særlig mange DRG-poeng. Hva om alle opphold fikk den koden? Det ville ikke skade pasientene i det hele tatt, men det ville kunne skape svær ugreie i DRG-folkets monopolpengespill. Epikrisene kunne forsynes med korrekt diagnose i fritekst, slik at epikrisemottakerne får den informasjonen de trenger.

Ville en slik aksjon, over tid, kunne bli tilstrekkelig ubehagelig for sentrale maktpersoner til at den ville ha effekt? Ville metoden kunne brukes også andre steder i landet, mot andre vettlause ledere? En essensiell forutsetning er 100% oppslutning, i hvert fall i utvalgte avdelinger. Akkurat som streikebrytere på 1910-, 1920- og 1930-tallet ikke ble vist mye nåde, måtte justisen være beinhard overfor eventuelle overløpere som kunne finne på å kode for harde livet for å tekkes ledernivået over.

Kan noe slikt gjennomføres? Jeg synes vi bør diskutere det. Fakkeltog er fint, men jeg er redd det ikke smerter nok i maktens irrganger. Jeg tror vi må lete etter mer effektive våpen. Jeg synes vi har plikt til det.