Ulønnsom forskning

Sykehusleger som ønsker å forske må godta kraftig lønnsreduksjon. Samtidig kreves i økende grad forskningskompetanse for å kunne få fast stilling. Dette er problematisk siden leger som ikke har nok økonomisk kapasitet kan bli tvunget ut av sine avdelinger og spesialiteter. Som en bekymret forskningskollega av meg uttrykte det: «Hos oss har man «incentivordningen» at man ikke får overlegestilling før man er spesialist og har PhD, så alle «må» følgelig ta PhD, uavhengig av eventuelle økonomiske vilkår.»

Forskning er en viktig bidragsyter til en norsk helsetjeneste av høy kvalitet. Mange vil gå enda lengre enn dette og hevde at forskning er selve grunnlaget for kvaliteten i helsevesenet. Som Forskningsutvalget i Legeforeningen uttrykte det i tittelen på sitt forskningspolitiske strategidokument fra 2012: ”Forskning er helsetjenestens grunnpilar”.

Høy kvalitet i helsevesenet forutsetter bruk av oppdatert kunnskap og teknologi innen diagnostikk, behandling og rehabilitering. Framskritt innenfor disse områdene oppnås først og fremst gjennom satsing på medisinsk forskning. Helsevesenet tilføres også kvalitet ved at leger gjennom sin forskerutdanning får en unik innsikt i eget fagområde samt utvikler en kritisk evne til å vurdere forskningsresultater.

Det er derfor viktig at høy og god forskningsaktivitet fortsetter å bli prioritert i helsetjenesten. Yngre leger er i dag store bidragsytere til forskning som utføres i norske sykehus og mange fullfører sin PhD-grad før endt spesialisering. Men dessverre blir ikke disse legene som faktisk utfører den viktige forskningen prioritert. I alle fall ikke når det gjelder lønn og arbeidsvilkår.

De fleste yngre leger som i dag ønsker å ta en PhD må få dette finansiert gjennom en stipendordning, ofte gjennom det regionale helseforetaket eller et universitet. En lege i spesialisering (LIS) må i så fall regne med å gå betydelig ned i lønn i forhold til hva de tjener i sin kliniske stilling. Dette kan illustreres ved å vise til begynnerlønn for PhD-stipendiater med utført turnustjeneste ved Universitetet i Bergen som i dag er på 444.500 kr i året. Minstelønn for LIS kategori A er 535.000 kr. Hvis man har kommet noe lenger i spesialiseringen enn kategori A blir forskjellen enda større. I dette regnestykket ser man bort fra vanlige tillegg i kliniske stillinger, som lønn for utvidet arbeidstid (UTA), individuelle tillegg eller vakansvakter. Vi snakker kun om minstelønn. Lønnen som tilbys stipendiater er også betydelig lavere enn gjennomsnittlig inntekt i andre yrkesgrupper med kortere utdanningstid, slik som sykepleiere, lærere eller elektrikere. Gjennomsnittlig årslønn for ansatte i staten (utenom helseforetak) var for øvrig 526.300 kr i 2014.

Samlet sett blir derfor den økonomiske overgangen fra klinikken til forskertilværelsen ofte brå. Gjerne for brå for mange som ikke har økonomisk kapasitet til en slik lønnsreduksjon over 3-4 år. Husk på at dette skjer i en økonomisk sårbar fase med etablering av familie og opptak av store lån. Lånene ble gjerne tatt opp noen år tidligere da man hadde sin vanlige LIS-lege lønn. En negativ tilleggsfaktor er at muligheten for jobbing ved siden av forskningen, f.eks legevakt, kan hindres gjennom kontraktsfestede begrensninger av mulighet for bierverv eller biinntekt i stipendiatordningen.

Samtidig forventes det i økende grad fra spesialisthelsetjenesten at man har forsket i løpet av sin spesialistutdanning. Spesielt på de større sykehusene ser man en tendens til at det nærmest kreves en PhD-grad før man kan ha håp om en overlegestilling. På denne måten blir PhD og forskning gradvis nærmest en obligatorisk del av legespesialiseringen for mange. Til tross for dette kan det være svært vanskelig å få permisjon fra sin opprinnelige LIS-stilling i stipendiatperioden. Som foretakstillitsvalgt har jeg møtt flere LIS som har vært nødt til å si opp sin 6-årige utdanningsstilling for å være stipendiat. Det sier seg selv at dette medfører mye usikkerhet og uforutsigbarhet om og når og i hvilken form man eventuelt etter forskningen vil få sin kliniske stilling tilbake igjen. Som et ekstra paradoks har Helsedirektoratet nylig fremmet et forslag om at forskningstjeneste ikke lengre skal godkjennes som tellende tjeneste slik det har vært fram til nå. Med dette fjernes et viktig gode for de mange som går gjennom PhD-løpet før endt spesialisering.

Satt på spissen: Forskning blir lagt inn som en nærmest obligatorisk del av spesialistutdanningen hvor lønnen reduseres kraftig, permisjon fra sin opprinnelige kliniske stilling er vanskelig og de 3-4 årene som går med er bortkastet med tanke på den formelle spesialiseringen. Konsekvensen er at ikke alle LIS som vil forske, kan forske. Disse kan miste muligheten til en videre karriere i sin allerede påbegynte spesialitet. Er det slike incentivordninger vi vil skal ligge bak forskningen som danner helsetjenestens grunnpilar? Det er på høy tid at stipendiatenes arbeidsvilkår blir prioritert slik at dette står i stil med den viktige jobben som gjøres gjennom deres forskning.