På tide å hilse utenforskapets barn velkommen inn

Med en gjennomtenkt familiepolitikk kan vi redusere sosial og økonomisk ulikhet som går på den psykiske helsa løs og rammer barn aller hardest. Her er tre forslag til forskningsbaserte tiltak som kan gjøre en forskjell. 

Arbeidsforskningsinstituttets rapport om omfanget av barn som vokser opp i fattige familier i bydel Gamle Oslo, kom i tidligere i høst, samme uka som høringsfristen gikk ut for NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Grunnholdningen til professor Anne Lise Ellingsæter og resten av utvalget bak NOU´en er like tydelig som den er ukontroversiell: Gode oppvekstsvilkår for barn og unge må sikres uavhengig av foreldrenes økonomi og status på arbeidsmarkedet. Når vi nå har fått servert ferske data som viser at det fins steder i landet der 60 prosent av barna vokser opp i fattigdom, har vi åpenbart en jobb å gjøre. 

I dag har vi gode kunnskaper om risikoen for psykisk uhelse og utenforskap for barn som vokser opp i fattige familier. Å skamme deg over hvem du er og hva du kommer fra er oppskriften på mindreverdighetsfølelse og gir grobunn for psykiske helseproblemer. Spørsmålet er om vi er villige til å omsette det vi vet, i virkemidler som monner. Tre tiltak har forskningen på sin side. 

Gratis barnehager

Gode barnehager er bra for alle barn. Aller best er effekten for dem som kommer fra vanskelige kår. Gode barnehager virker sosialt utjevnende fordi de

• Bedrer sosial og emosjonell mestring
• Fremmer god språkutvikling,
• Støtter opp om læring og bedre skoleprestasjoner

Det kanskje aller viktigste for barns psykiske utvikling i barnehagen er voksen-barn-relasjonen. En god relasjon er forbundet med mindre atferdsvansker hos barna. Den sterkeste sammenhengen finner vi mellom voksen-barn-relasjonen og skolemodenhet. Den er med på å forklare hele 41 prosent av variasjonen i barnas evne til tilpasning. De økonomiske barrierene for å kunne benytte seg av barnehageplass er blitt lavere de siste årene, men det er fremdeles systematiske sosioøkonomiske forskjeller i barnehagebruk. Gratis barnehage sannsynliggjør at andelen barn som går i barnehage vil øke, også blant de minste barn. Med gratis barnehager vil bidra vi til at de barna og familiene som trenger det mest, får størst nytte av tilbudet.

Økt barnetrygd til de yngste

Å satse på barn gjennom økonomiske overføringer til barnefamiliene virker sosialt utjevnende og bidrar til at ulikhet i mindre grad går i arv. Tidlig innsats har størst effekt. Derfor foreslår vi å øke barnetrygden til de yngste barna. Det er ikke naturgitt at en slik økning må gå på bekostning av nivået på barnetrygd for eldre barn. Det er i så fall et politisk valg. Å la begge foreldrene automatisk få tilgang til barnetrygden vil være et viktig signal fra myndighetene om at mødre og fedre har like stor betydning i foreldreskapet. Barnetrygden bør ikke behovsprøves, men videreføres som universell ordning. Det vil være ikke-stigmatiserende og vi unngår ekstra forvaltningsressurser. 

Forenkling av stønadsordninger

Dårlig råd svekker kognitiv fungering og for eksempel evnen til å sette seg inn i stønadsordninger, overskudd til å søke på dem osv. Dermed kan det oppstå en vond ressursknapphets-sirkel der dårlig råd gjør det vanskeligere å orientere seg i stønadssystemet. Man går glipp av overføringer og forutsetningene for å orientere seg blir ytterligere svekket. Ressursknapphet knyttet til økonomi og stønadsordninger får ofte indirekte betydning for relasjon og samspill i dagliglivssituasjoner mellom foreldre og barn. En forenkling av stønadsordninger vil bidra til ikke å legge sten til byrden for disse familiene. 

Dette er tiltak som vil måtte føre til nye prioriteringer i statsbudsjettene fremover. Sosial ulikhet har en kostnadsside, ikke minst for barn og unge. Investeringene vi gjør i gratis barnehager og økte stønader må ses som investeringer. Resultatene vil vi se igjen i et bredt spekter av sektorer (og budsjettposter) i fremtiden; helse, sosial, arbeid, skole, utdanning, justis og familie. Det er på tide å ta disse grepene nå. Vi har egentlig ikke råd til å vente.