Medisinstatistikk med lite debatt

I mars i år kom reseptregisteret med statistikk for 2011 over hvor mye medisiner som ble skrevet ut i Norge det året. En nærmere titt på tallene avdekker at den daglige døgndosen for antidepressiva er gått opp fra 90 000 til godt over 95 000 på to år. Utflatingen vi så i slutten av perioden med Opptrappingsplanen for psykisk helse (1987-08) ble erstattet med en kurve som pekte rett til værs.
Det er påfallende at denne kraftige økningen i foreskriving av antidepressiva skjedde samtidig som Helsedirektoratet utga "Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten". I disse retningslinjene blir det slått det fast at "Det store flertallet av pasienter med depresjon (mer enn 80 prosent) har sitt behandlingstilbud utelukkende i primærhelsetjenesten. Dette dreier seg i hovedsak om mennesker som lider av mild til moderat depresjon". For gruppen pasienter med milde til moderate depresjoner heter det følgende om behandlingen som bør gis: "Førstevalg av tiltak ved milde former for depresjon skal normalt være rådgivning og psykologisk intervensjon. Antidepressiver anbefales her ikke som initial behandlingsform. (...) Antidepressiver bør vurderes når depresjonen ikke responderer på ikkemedikamentelle tiltak og pasienten er motivert for medikamentell behandling, og hos pasienter som tidligere har hatt moderate og alvorlige depresjoner"
Dette er selvsagt anbefalinger. Og det er alltid slik at pasientens eget ønske skal veie tungt i vurderingen av hvilken behandling som skal tilbys, i tråd med Pasientrettighetslovens § 3-1. Men er det rimelig å anta at 300 000 nordmenn primært ønsker å få i seg 95 000 doser med antidepressiva om dagen? Jeg tviler på det.
Spørsmålet er om disse pasientene har fått noe valg. De oppsøker sin lege, de blir vurdert å være deprimert – og de skal gis en intervensjon. Men hva skal legen gjøre? Det er lett å forstå at medisiner går fra å være den sekundære til å bli primærintervensjonen. Psykologene sitter godt gjemt i det Divisjonsdirektør i Folkehelseinstituttet Arne Holte kaller "de hemmelige tjenestene" i spesialisthelsetjenestens DPSer og klinikkavdelinger. For å få tilgang til en slik må man nærmest være på randen av en schizofreni eller en annen alvorlig lidelse ingen andre klarer å ta seg av. De 12 000 psykiske helsearbeiderne i norske kommuner jobber i liten grad med milde og moderate lidelser. De har hendene fulle av de utskrivingsklare fra spesialisthelsetjenesten, som returneres til kommunene ferdig utredet med lange lister på behov som må dekkes.
Alt dette vet fastlegene. Så derfor må pasientrettigheter være pasientrettigheter, og retningslinjer være så mye retningslinjer de bare vil. Tilbudet de har er medisiner. Tjenestene og tilbudet er ikke utformet slik at retningslinjene kan følges.
Det er påfallende at lover og regler som gjelder helse er noe "man skal etterstrebe å følge". Hadde disse tjenestene vært drevet privat er jeg ganske sikker på at leverandører som forvaltet sin kontrakt slik norske kommuner og sykehus tillates å gjøre ville blitt oppsagt på dagen. Det er faktisk mulig å tilby det befolkningen har krav på også når det gjelder depresjon. Noen kommuner gjør dette i dag, men det koster å prioritere dette. Med tanke på at dette er en av Norges mest kostbare lidelser, den lidelsen som påfører flest tapte arbeidsår, flest sykemeldingsdager og bidrar mest til de 70 milliardene psykiske lidelser koster det norske samfunnet i året, er det kanskje på tide at lover, regler og retningslinjer blir "mulige å følge". Bare slik kan vi unngå at fastlegene blir sittende igjen med "Svarteper", og med åpne øyne må se på at de må bryte loven hver dag.