Legebemanning i sykehus

Jeg fikk i går følgende historie: På en avdeling med 35 leger ble en av dem syk. Det medførte at driften ved avdelingen ble truet, det ble vanskelig å få gjort de oppgavene som måtte gjøres.
Sykefraværet gjorde at overleger kranglet seg imellom om hvem som måtte avgi en lege, og det hele endte med at han som hadde vært på vakt i 26 timer ble værende i 6 timer til.
Det er 32 timer på jobben. Legers vernebestemmelser har som utgangspunkt at ingen skal være mer enn 19 timer i strekk på jobb. Historien beskriver en strikk som er strukket for langt.  Virksomheten er så marginalt bemannet at den ikke takler at 1 av 35 leger er hjemme på grunn av sykdom.
Hva skjer med kollegiet: Anspentheten øker i en allerede for travel hverdag. De kan bare håpe at de slipper høstforkjølelsen og at barna holder seg friske. Dette er ikke en beskrivelse av en uvanlig hendelse. Mange vil kjenne seg igjen i dette.
I ti år har sykehusene blitt drevet stadig strammere. Legebemanningen i sykehus bestemmes i større grad ut fra tallmessige beregninger enn ut fra oppgavene som følger av pasientrettighetene. Nå sier kolleger til meg: «Hege, vi har prøvd alt, men det er ikke mulig å organisere seg bort fra en for lav bemanning.»
Jeg er tilhenger av forandringer. Forandringer er naturlig, de skjer hele tiden og de tvinger seg ofte fram som en nødvendig følge av andre forandringer, ny kunnskap eller nye erkjennelser. Jeg har sett mange eksempler på at leger har funnet nye og mer effektive måter å jobbe på, til glede for alle, og jeg tror på at vi i framtiden vil jobbe annerledes enn det vi gjør i dag.
Driften må bygges rundt pasientens behov og pasientenes møter med legene. Nye løsninger må gi økt kontinuitet for pasienten og legen sammen. Dette vil i mange tilfeller kreve relativt store forandringer av de små strukturene. Det vil kreve grundig og kreativt arbeid og det er legene selv som har forutsetningene for å finne nye og bedre løsninger. Løsningene må komme som følge av et valg om bedre behandling og ivaretakelse av pasientene.
Nå lages det diagrammer hvor bemanningen på ett sykehus sammenliknes med bemanningen på andre sykehus, og antallet leger skal presses ned for å få like høye søyler i diagrammet. Det blir en konkurranse for topplederne å produsere de laveste søylene. Den direkte effekten er at leger holdes på jobb i mer enn tretti timer. Dette velger lederne å se bort fra.
Lederne på avdelingsnivå har ikke noe valg, legene som vet at de jobber for lenge har heller ikke noe valg. Dette er en effektiv måte å lage dårlig arbeidsmiljø på. Legeforeningen mener at systemet med legefordeling basert på stillingsnumre er foreldet og må opphøre.