Den Store Slankedebatten

Vi har alle registrert kostholdsekspertenes høylydte krangel om lavkarbokosthold, og avisenes pro-lavkarbooppslag den ene dagen og anti-lavkarbooppslag dagen etter. En stakkars nordmann som vil gå ned noen kilo, eller bare være bevisst kostholdet sitt, kan bli forvirret av mindre. Jeg skal på ingen måte forsøke å dømme eller megle i denne diskusjonen, men gjorde meg noen observasjoner under en TV-debatt nylig.

            Det er morsomt å se at alle som føler seg meningsberettiget deltar med sin kompetanse med fynd og klem i alle kanaler. Det gjelder statlige kostholdseksperter, synsere og slankere – men ikke minst kommersielle aktører som tjener penger på nordmenns fokus på slanking og nysgjerrighet på lavkarbo. Om de heter dr Sofie Hexeberg, dr Fedon Lindberg eller Jeanette Roede: De får heldigvis slippe til i debatten og i mediene med sine meninger, kommentarer og synspunkter samtidig som vi alle vet at de har økonomisk interesse i det hele. Det kan være for å fylle opp slankekurs, få pasienter til time på klinikken, eller å selge bøker. Det er ingen som stiller spørsmål ved det heller. Det er objektivt sett ganske greit, for selv om de har økonomiske interesser i feltet – eller kanskje nettopp derfor – tilfører de også debatten mye verdifullt. De blir lyttet til fordi de har kunnskap og kompetanse som kan hjelpe forbrukerne. Samtidig har vi som forbrukere et visst kritisk blikk på det hele i det vi vet at noen har kommersielle interesser, mens andre ikke har det.

            Sånn sett er det lettere å være slanker enn det er å være pasient. I vårt miljø snakker vi gjerne om "den informerte pasient", men det er slett ikke sikkert pasienten er så informert som vi gjerne ønsker og tror. Det er litt spesielt at vi i 2011 fremdeles har en situasjon der alt et legemiddelfirma foretar seg, blir definert som markedsføring og reklame. Siden reklame til allmennheten ikke er tillat for reseptbelagte medisiner, diskvalifiseres vi fra å delta i debattene. Med andre ord: alle kan snakke om legemidlene våre – bortsett fra vi som forsker dem frem og lager dem. Pasienter kan søke informasjon på internett fra gode og dårlige kilder, mens vi som er en kommersiell aktør – og som for eksempel har de globale bivirkningsdatabasene – ikke kan opplyse pasientene aktivt. Hvor informert og opplyst er pasientene da? Hvorfor har man på dette ene området så lav tillit til kommersielle aktører med stor kompetanse, mens det på andre områder ikke er noe problem ?

            EU-kommisjonen har innsett at i internettets tidsalder - der informasjonen finnes i overflod, er praktisk talt gratis, men ikke alltid like kvalitetssikret - er dette forbudet utdatert. Derfor ser de på nye regler som tillater at legemiddelindustrien kan informere om legemidler direkte til publikum. Ikke gjennom TV-reklame og "amerikanske tilstander", men på balansert vis som egner seg for vår europeiske kultur og tradisjon. Om EU-parlamentet gir sin tilslutning og dette blir EU-regler, vil de også bli gjeldende i Norge. Jeg håper virkelig vi i legemiddelindustrien får lov til å gi mer informasjon til publikum. Vårt ønske er informerte og mindre forvirrede pasienter som har et bedre grunnlag for å ta større ansvar for egen helse. Vårt fokus er rett medisin til rett pasient til rett tid. Vi har mye å bidra med, og jeg vet vi vil vise oss tilliten verdig.