Blikk som berører
- Ypperlig legekunst er å røre pasienten ved interesse, ved felles opplevelse, ved blikket - følelsen av nesten å være ett. Det mener hudlege Ole Fyrand.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Det var tomt i glassgaten den natten. Med ett ser jeg en kvinne som sitter krumbøyd ved et telefonstativ, med telefonen i hånden. Jeg vet ikke om hun snakker med noen. Halve ansiktet er dekket av en bandasje. Plutselig løfter hun blikket og ser på meg. «Hei», sier jeg. Hun svarer ikke.
Dagen etter går jeg legevisitt på sengeposten. I én av sengene ligger en eldre kvinne med en bandasje som dekker halvparten av ansiktet. Da jeg nærmer meg sengen, ser hun opp og sier: «Vi kjenner jo hverandre». Så kjenner jeg igjen kvinnen fra natten før. «Ja, så sannelig kjenner vi hverandre, vi nattens fugler», svarer jeg.
Det er ikke tilfeldig at Ole Fyrands siste bok Berøring starter med denne historien.
- Jeg vet ikke hvorfor denne episoden gjorde så sterkt inntrykk på meg - kanskje var det ensomheten hennes, den sammenkrøpede, tunge skikkelsen. Men møtet, det glemmer jeg aldri, sier Fyrand.
Ypperste av legekunst
Professoren, overlegen ved Rikshospitalets hudavdeling, kunstelskeren og medmennesket Ole Fyrand snakker varmt og oppriktig om møtet med andre mennesker, som «mer spennende enn en kriminalroman». Han avslører stor nysgjerrighet i møtet med enhver pasient, og han viser at han kan røre ved andre og selv bli berørt. Da tenker ikke hudlegen på berøring slik de fleste forbinder det. - Vi bruker hele vårt sanseregister når vi møter et annet menneske. I løpet av et kvarters konsultasjon vet jeg mye om en pasient. Jeg ser hvordan hun kommer inn i rommet eller hvordan han setter seg, om hånden er varm, om pupillene er små eller store. Jo mer jeg vet, desto nærmere kommer vi hverandre. Som lege og hjelper befinner jeg meg på via mystika - en mystisk vei - der to mennesker forholder seg til hverandre gjennom en intens gjensidig kontemplasjon. En slik sammensmelting er kanskje det ypperste av legekunst. Jeg har opplevd det, men veldig sjelden, innrømmer Fyrand. - Hvor går grensen mellom tillatt berøring i et lege-pasientforhold og intimitet? - Et i seg selv meget godt, men vanskelig spørsmål. Jeg har egentlig aldri hatt vanskeligheter med dette. Svaret ligger i forholdets natur - i det samspillet som etter hvert utvikler seg mellom de to menneskene i det «lukkede rommet». Møtet med seg selv
Det er sterkt å møte pasienter som har alvorlige hudsykdommer, forteller Fyrand. - Jeg husker en pasient som ble avvist av sin kjæreste fordi han «så for fæl ut». Mannen ble impotent, sannsynligvis for resten av livet. - Hva er det vanskeligste du gjør som lege? - Det vanskeligste er å følge noen i døden. Da jeg var ung lege, kom det en dag inn en pasient jeg kjente fra før. Han var døende og ytret ønske om å få se meg. Gang på gang ba jeg meg selv om å gå inn på rommet der han lå. Jeg kom aldri så langt. Han døde uten å ha truffet meg. Dette gjorde noe med meg for resten av livet mitt. I all tid siden har jeg tvunget meg selv til å passere dørstokker for å møte mennesker hvor livet ebber ut. Bare ved å konfrontere oss selv med vår egen angst, kan vi være gode leger.Ved hvert hjørne i legegjerningen møter vi oss selv. Livgivende berøring
I boken forteller Ole Fyrand om møtet med pasienter og deres familier, om vitenskapelig dokumentasjon omkring berøring. Han beretter om det forunderlige i at en venns plagsomme kroppslukt forsvant da hun ble forelsket, og hva det betyr for fungering av indre organer hos mus at musemoren slikker de nyfødte ungene sine rundt endtarmsåpningen. Den beleste hudlegen beskriver også egne opplevelser av å bli berørt av mennesker, musikk eller kunst, og skildrer storheten i de små ting. - Vi berøres også indirekte gjennom det andre har skapt og erfart, uttrykt gjennom litteraturen, musikken eller bildekunsten. Det mennesker viser oss gjennom kunsten, er ikke så veldig annerledes i dag enn for flere hundre år siden, kommenterer Fyrand. Løgnens sendebud
Selv rører Ole Fyrand ved noe i pasientene når han sier positive ting om dem. Dette forsøker han å gjøre ofte: Han trekker alltid stolen bort fra skrivebordet, han lytter og lar dem prate - selv om han kjenner spørsmålene og svarene. - Vi leger har lett for å skylde på liten tid, men det er en dårlig unnskyldning for ikke å lytte. Det tar ikke tid å vise interesse. Ordet er løgnens sendebud, men blikket forteller alltid sannheten. Sier Ole Fyrand. Opphav:
Professoren, overlegen ved Rikshospitalets hudavdeling, kunstelskeren og medmennesket Ole Fyrand snakker varmt og oppriktig om møtet med andre mennesker, som «mer spennende enn en kriminalroman». Han avslører stor nysgjerrighet i møtet med enhver pasient, og han viser at han kan røre ved andre og selv bli berørt. Da tenker ikke hudlegen på berøring slik de fleste forbinder det. - Vi bruker hele vårt sanseregister når vi møter et annet menneske. I løpet av et kvarters konsultasjon vet jeg mye om en pasient. Jeg ser hvordan hun kommer inn i rommet eller hvordan han setter seg, om hånden er varm, om pupillene er små eller store. Jo mer jeg vet, desto nærmere kommer vi hverandre. Som lege og hjelper befinner jeg meg på via mystika - en mystisk vei - der to mennesker forholder seg til hverandre gjennom en intens gjensidig kontemplasjon. En slik sammensmelting er kanskje det ypperste av legekunst. Jeg har opplevd det, men veldig sjelden, innrømmer Fyrand. - Hvor går grensen mellom tillatt berøring i et lege-pasientforhold og intimitet? - Et i seg selv meget godt, men vanskelig spørsmål. Jeg har egentlig aldri hatt vanskeligheter med dette. Svaret ligger i forholdets natur - i det samspillet som etter hvert utvikler seg mellom de to menneskene i det «lukkede rommet». Møtet med seg selv
Det er sterkt å møte pasienter som har alvorlige hudsykdommer, forteller Fyrand. - Jeg husker en pasient som ble avvist av sin kjæreste fordi han «så for fæl ut». Mannen ble impotent, sannsynligvis for resten av livet. - Hva er det vanskeligste du gjør som lege? - Det vanskeligste er å følge noen i døden. Da jeg var ung lege, kom det en dag inn en pasient jeg kjente fra før. Han var døende og ytret ønske om å få se meg. Gang på gang ba jeg meg selv om å gå inn på rommet der han lå. Jeg kom aldri så langt. Han døde uten å ha truffet meg. Dette gjorde noe med meg for resten av livet mitt. I all tid siden har jeg tvunget meg selv til å passere dørstokker for å møte mennesker hvor livet ebber ut. Bare ved å konfrontere oss selv med vår egen angst, kan vi være gode leger.Ved hvert hjørne i legegjerningen møter vi oss selv. Livgivende berøring
I boken forteller Ole Fyrand om møtet med pasienter og deres familier, om vitenskapelig dokumentasjon omkring berøring. Han beretter om det forunderlige i at en venns plagsomme kroppslukt forsvant da hun ble forelsket, og hva det betyr for fungering av indre organer hos mus at musemoren slikker de nyfødte ungene sine rundt endtarmsåpningen. Den beleste hudlegen beskriver også egne opplevelser av å bli berørt av mennesker, musikk eller kunst, og skildrer storheten i de små ting. - Vi berøres også indirekte gjennom det andre har skapt og erfart, uttrykt gjennom litteraturen, musikken eller bildekunsten. Det mennesker viser oss gjennom kunsten, er ikke så veldig annerledes i dag enn for flere hundre år siden, kommenterer Fyrand. Løgnens sendebud
Selv rører Ole Fyrand ved noe i pasientene når han sier positive ting om dem. Dette forsøker han å gjøre ofte: Han trekker alltid stolen bort fra skrivebordet, han lytter og lar dem prate - selv om han kjenner spørsmålene og svarene. - Vi leger har lett for å skylde på liten tid, men det er en dårlig unnskyldning for ikke å lytte. Det tar ikke tid å vise interesse. Ordet er løgnens sendebud, men blikket forteller alltid sannheten. Sier Ole Fyrand. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
|
Ole Fyrand Berøring Pantagruel Forlag 186 s. innb. kr 398,- ISBN 82-7900-140-9 |
Klikk her for å bestille denne boken |
Bokomtaler, Dagens Medisin 21/02
Lisbeth Nilsen
