En helsetjeneste i krig

Invasjonen av Krim i 2014 viste behovet for å samle sivilsamfunnet som en del av et lands totale forsvarsevne. Konseptet totalforsvar ble introdusert i Norge i 2016, og samfunnskritiske virksomheter har et særlig ansvar. Den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 har ettertrykkelig understreket behovet for at det sivile og militære bygger kapasiteter sammen. Underliggende stiller dette enorme krav til tverrsektorielt samarbeid, i et system som tradisjonelt er begrenset av silotankegang. Helse- og omsorgstjenesten i sin helhet, fra folkehelsefremmende tiltak til høyspesialisert operativ behandling på sykehus, trekkes frem av Petter Iversen (sjef Forsvarets sanitet) som sentrale kapasiteter i totalforsvaret, i en serie kronikker i Aftenposten høsten 2025. I totalforsvarskommisjonens rapport fra 2023 etterlyses nettopp styrking av sivil-militært samarbeid. Redusering av sårbarheter igjennom kapasitetsbygging går igjen i både Helseberedskapsmeldingen og Totalberedskapsmeldingen. Forsvarets langtidsplan 2025-2032 understreker at Norge har én helsetjeneste, men at helseberedskap er en erkjent sårbarhet i det norske totalforsvaret. Dette er også konklusjonen til riksrevisjonen, etter gjennomgang av totalforsvarskonseptet, publisert i egen rapport i 2025.

Dimensjonerte kapasiteter

I en ny sikkerhetspolitisk virkelighet er ikke krig lenger en fjern realitet. De tradisjonelle forventningene om samarbeid og alliert støtte har fått et nytt slør av usikkerhet. Det har pågått fullskala-krig på det europeiske kontinentet siden 2022. Militære beregninger viser at det norske helsevesenet må være forberedt på å håndtere et betydelig antall pasienter ved en eventuell artikkel 5 situasjon i nord-områdene. På toppen av dette kommer økt belastning på kommunale helsetjenester og sykehus igjennom mottak av allierte soldater ved havner i Norge og vest-Sverige, samt krigsutflytting av sivilbefolkning fra utsatte områder i nord til fritidsboliger i sør. Forventningene til dimensjonen av kapasiteter er krystallklare i NATOs artikkel 3, og i NATOs plan for medisinsk pasientflyt («medical action plan»), som Norge har forpliktet seg til. Dagens realitet, som uttalt av helsedirektør Lofthus til Dagens Medisin, er at helsevesenet har en lang vei å gå før man er i stand til å løse oppdraget som kreves i krig. Forsvarets langtidsplan trenger også en tydeligere satsning på helse i omstillingen fra innsatsforsvar til totalforsvar av Norge.

Samarbeid om helseberedskap for krise og krig

Helse- og omsorgsdepartementet har erkjent forventningene fra NATO og forsvaret ved å gi et tydelig oppdrag til spesialisthelsetjenesten for totalforsvarsåret 2026. Helseforetakene skal prioritere fagkompetanse på stridsskader, lage planer for vertsnasjonsstøtte og etablere definerte mottakssykehus i rammene av det nye NATO planverket, samt skape redundans i sykehusene slik at pasienter kan behandles til tross for langvarig bortfall av kritisk infrastruktur. Oppdragene ses delvis i sammenheng med utfordringer avdekket i gap analyser om sivil-militært samarbeid, både for spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i 2024 og 2025. Realiteten er dessverre et stykke unna dagens utfordringsbilde i det norske helsevesenet, og disse oppdragene kommer helt uten ekstra finansiering. Skal man gi denne ene helsetjenesten forutsetning til å lykkes, må man ha politisk vilje til å satse på helseberedskap. Siloer må rives ned, og tett samhandling mellom forsvaret og helsesektoren må prioriteres, på alle nivåer. Sistnevnte er viktig, da erfaringene fra Ukraina viser at fastlegen er en like viktige brikke i puslespillet som høyspesialiserte sykehus. Forsvarets sanitet har pekt på enkelte sykehus som strategisk viktige for sivil-militært samarbeid etter det nye konseptet for pasientflyt i NATO. På grunn av at Østfold er et viktig område for mottak av allierte og kritisk militær infrastruktur, kan Sykehuset Østfold vurderes som et slikt strategisk viktig sykehus. Dette stiller i så fall store krav, ikke bare til sykehuset, men til hele helsefelleskapet i Østfold. En gjennomtenkt fordeling av funksjoner, både mellom militær sanitet og sivil helse, og mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste er riktig. Tilegning av spisskompetanse krever dedikert satsning over tid. Kompetansen og kapasitetene Sykehuset Østfold, i samarbeid med helsefelleskapet, må prioritere i årene som kommer, må også defineres i tett samarbeid med Forsvarets sanitet. Forpliktelsene til systemet som skal håndtere den estimerte pasientstrømmen stiller krav til forsvaret, spesialisthelsetjenesten i hele nasjonen, kommunale helseaktører – med tverrsektorielt handlingsrom, fremfor begrensninger. Politisk vilje til å prioritere dette arbeidet må tydeligere på plass, også økonomisk.

Enkel seier for samfunnssikkerhet

I Sverige har det svenske forskningsrådet tildelt Centrum for Katastrofemedisin i Gøteborg 54 millioner SEK for forskning på katastrofemedisin, herunder sivil-militær helseberedskap. I Finland er helsevesenet bevilget 100 millioner euro for å ruste opp tilfluktsrom i sykehus, basert på erfaringer fra Ukraina. Tilfluktsrom i sykehus er et konkret eksempel på kapasiteter som vil være viktig både for forsvaret og det sivile i krig. Debatten har fått fokus i norske medier den senere tiden. Nye sykehusprosjekter må forholde seg til gjeldende praksis med dispensasjonssøknad, og for Sykehuset Østfolds del haster det med avklaring da forprosjektet for utbygging av nytt stråle- og somatikkbygg er nært forestående. Sykehuset Østfold og Helse Sør-Øst har skriftlig bedt om rask avklaring av det pågående revisjonsarbeidet med Forskrift for tilfluktsrom. Gjør man som Finland, lærer man av dyrekjøpte erfaringer om tilfluktsrom i sykehus samlet i WHO rapporten «Underground shelters in hospitals», fra 617 helseinstallasjoner i Ukraina fra april 2025. Her beskrives utfordringer knyttet til den ekstremt krevende utbedringsprosessen av eksisterende tilfluktsrom ved krigsutbruddet, i et land som manglet alt fra arbeidere til materialer, under konstant trussel om angrep. Vissheten om at sykehus kan behandle syke og sårede, under alle forhold, beskrives som en ekstremt viktig faktor for motstandsvilje i den Ukrainske befolkningen. Oppsummeringen gir en klar anbefaling for etablering av tilfluktsrom i sykehus, og den viktigste erfaringen er at de må dimensjoneres for å behandle pasienter, både akutte livstruende skader og kroniske med eksempelvis behov for dialyse eller kreftbehandling. Kjersti Toppe og Senterpartiet sendte inn et representantforslag til regjeringen 03. Februar, hvor de ber om avklaring innen 01. Mai 2026. Helseministeren uttalte seg senest 28. januar, og skriver at Sykehuset Østfold skal få avklaring i god tid før byggeprosessen starter. Sykehuset Østfold har ventet i snart ett år på at revidert forskrift om tilfluktsrom skal komme på høring, og vedtas i Stortinget. En politisk avgjørelse bør kunne fremstå som en enkel seier, som viser vilje til å lytte til dyrekjøpte erfaringer, bygge sivil-militær helseberedskap og prioritere tiltak som helt åpenbart bidrar til økt samfunnssikkerhet.

Politisk vilje må til

Tiden er nå inne for å ta avgjørelser som viser vilje til å investere i samfunnssikkerhet og beredskap, som for eksempel tilfluktsrom i sykehus. Helseberedskap bør være et tydelig satsningsområde. Det må bygges slik at vårt ene helsevesen, på tvers av sektorer, tilegner seg kapasiteter som kreves for å kunne håndtere det verst tenkelige scenarioet.