Ber Dnlf hjelpe Gaza-kolleger
– Vi har et betydelig ansvar når det gjelder situasjonene vi har vært vitne til. Dette sa lege Erik Fosse da han holdt sitt foredrag på ledermøtet til Den norske legeforening (Dnlf) i ettermiddag.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
– Jeg håper ikke Legeforeningen blir veldig pusekattete når de skal komme med uttalelser som gjelder Gaza, oppfordret Mads Gilbert da han og kollega Erik Fosse holdt foredrag på Legeforeningens ledermøte på Soria Moria hotell Holmennkollen i Oslo i ettermiddag.
Gilbert oppfordret Legeforeningens Torunn Janbu til å lage en langsiktig plan for å hjelpe kolleger i Gaza.
Dyktige kirurger
Hvordan takler man håndtering av en kronisk krisesituasjon? Og hvordan prioriterer man og planlegger man? Dette skulle de to Gaza-hjelperne forsøke å gi de fremmøtte innsikt i.
– Vi skjønte fort at vi var de eneste eureopeerne som var der, sa Fosse, som viste til at han og kollega Gilbert ble mottatt som rockestjerner på Shifa Hospital i Gaza da de ankom.
– Shifa Hospital, med sine 546 senger og 1011 ansatte, er på ingen måte et lite sykehus, sa Fosse.
Må følge rutinene
– Sykehuset behandlet tusenvis av pasienter. De har dyktige kirurger, og de var på ingen måte avhengige av oss, presiserte Fosse.
– I en slik situasjon er det svært viktig å holde standarden og følge rutiner. Ellers kan en lett bli mindre og mindre rasjonell og mindre nøye, sa han.
Det første de to så da de ankom Gaza, var et gravfølge med en lege som var drept. – Da vi dro fra Gaza var tolv ambulanser skutt istykker, og elleve ambulansepersonell drept.
En må grine
– Vi holdt hverandre oppe, har begge et lyst sinn, men vi fikk riktig nok ganske kort lunte etter hvert. Vi møtte legene om morgenen og spurte hverandre "hvordan har du hatt det i natt?". Så begynte noen å grine, og da begynner en selv å grine, beskriver Fosse.
– Vi er i god balanse, og vi er mer opptatt å se etter mestring enn å se etter det som ikke fungerer. I Gaza har folk ikke noe annet valg enn å mestre, sa Gilbert.
Jevn strøm av pasienter
Fosse beskriver jobbsituasjonen slik:
– Det som skjer i en krigssituasjon, er at det bråker hele tiden fra ubemannede fly, apachehelikoptre og jagerfly som bomber konstant. Det er flere bombenedslag i minuttet, i time etter time, og en jevn strøm av pasienter.
Ansvar for skadene
Fra første dag var det organisert slik at Shifa Hospital bare skulle ha ansvar for skader, og sykehuset fikk derfor hovedtyngden av skadene.
– Når en moské ble bombet, eller en skole, kunne det komme hundre pasienter på en gang. Det kunne komme fem-seks ambulanser samtidig, og foreldre kommer bærende med barna sine, fortalte Fosse.
– Fordi de kjente oss, og fordi vi har vært i krigen før, kom vi fort inn i rutinene: Jeg på operasjonsstuen, Mads på mottaket, fortalte Fosse.
Heldig - eller ikke?
Han viste til at 60 prosent av pasientene bare er innom sykehuset for eksempelvis å få renset sår.
– De resterende 40 prosent er såkalt "lucky" - eller "unlucky": De må legges til side så de dør, sa Fosse.
Improvisasjon
Gilbert pekte på at det i slike situasjoner er et stort og vedvarende behov for triage; livreddende førstehjelp og akutt livreddende kirurgi. – Det improviseres: En tar to pasienter på hver operasjonsstue, eksemplifiserte han.
Gilbert minner også på at også "vanlige" krigsskader skal behandles. – Dette krever tid, og det krever omsorg postoperativt, sa han.