Bagatelliserer barnesykdommer
Fastlegene henviser kun to prosent av barna på listen sin til barnelege. - Bagatellisering av barns sykdom, sier barnelege Håvard Skjærvik. Arendal-legen får støtte av overlege Ragnhild Halvorsen, som mener at kronisk syke barn bør være hos barnelege to ganger årlig.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
ARENDAL: Det er et drøyt år siden Håvard Skjærvik etablerte seg som privatpraktiserende barnelege i Arendal. Tidligere var han overlege ved barneavdelingen på Sørlandet sykehus i samme by.
Ganske raskt etter etableringen som privatpraktiserende barnelege begynte han å undre seg over hvor få fastleger som henviste barna på listen til spesialist.
Henvisningsprosent
Han regnet derfor ut hvor mange prosent av barna på fastlegelisten som ble henvist til barnelege. Dette gjorde han ved å ta for seg alle henviste barn til barneklinikk og barnelege og så på hvilken fastlege som hadde henvist barna. Senere regnet han ut hvor mange barn fastlegen hadde på listen, og dernest hvor mange prosent av barna fastlegen henviste til barnelege. Håvard Skjærvik benyttet seg av henvisninger de tre siste årene. Til sammen 69 fastleger i fylket hadde henvist barna. Han fant at fastlegene gjennomsnittlig kun henviste to prosent av barna på listen til barnelege. Variasjoner
I hvilken grad fastlegene henviser, varierte svært, fra 0,5 prosent til 12 prosent. Skjærvik sier det er liten grunn til å tro at det er vesentlig annerledes i andre regioner. - Svært mange fastleger hevder at de har faktisk kompetanse til å behandle de barna de gjør i dag, og at de ikke trenger barnelege eller annen lege for «second opinion». Barneleger og foreldre med syke barn opplever det annerledes, og det er støtte å finne fra nordiske og internasjonale retningslinjer. Det er tydeligst å lese i den store gruppen med allergiske sykdommer, langt ned i spedbarnsalder, som i dag behandles i Norge av fastlege, sier Skjærvik. Han presiserer at langt flere barn med atopisk eksem, astma, allergi eller luftveisplager burde vært henvist til barnelege. - Et annet eksempel er små barn med urinveisinfeksjon. Hvor mange barn har ikke gått på unødige antibiotikakurer eller sendt til røntgen på feil grunnlag, undrer han. Bekymret
Skjærvik innrømmer at mange fastleger er dyktige, men er likevel bekymret over at mange også bagatelliserer barns sykdom. - Dette understøttes av tall over barn som henvises fra barnelege til kollega for «second opinion». Totalt 14 prosent av barn i Norden har kronisk sykdom. Det er dårlig samhandling mellom fastleger, privatpraktiserende barnelege og barnepoliklinikk. Dels skyldes dette mangel på retningslinjer over hvem som skal behandle hvilke pasienter, men også en tradisjon på at fastleger ikke kommuniserer med epikrise (unntak kun henvisning) på barn som utredes i fellesskap. Dette er fullt mulig å gjøre nå når Nasjonal Helsenett etableres overalt i disse dager. Undervurdert tilbud
Barnelegen i Arendal mener miljøet må etablere klarere retningslinjer for når fastlegen skal henvise barn videre. Skjærvik mener at et sentralt spørsmål er om Norge har undervurdert barn og ungdoms behov for helsetjenester. At man i altfor stor grad har tro på at fastlegen kan vedlikeholde kompetanse for å behandle - og ikke minst oppdage - barn med akutte og kroniske somatiske og psykiske lidelser. Han er også svært bekymret over tilbakemelding fra foreldre som klager over at de ikke får time hos fastlegen. Henvisning
Skjærvik mener tiden er inne for at man vurderer om det er riktig med absolutt henvisning for barn under syv år, særlig fordi det etter hans syn er mange foreldre som ikke får henvisning når de ber om det. - Nesten 9000 barn under 20 år oppsøkte legevakten i Arendal i 2003. Det kan ikke være uenighet om at det er faglig svært uheldig at barn må oppsøke legevakt under akutt sykdom, og dermed treffer mange leger, sier Skjærvik. Han mener dette hadde vært et mindre problem dersom fastlegene oftere sendte barna videre til spesialist.
- Godt utgangspunkt for debatt - Det er viktig at fastlegene og barnelegene samarbeider til beste for barnet, mener Kjell Maartmann-Moe. - Jeg tror ikke at vi i for stor grad skal se på hvor mange prosent av barna på en fastleges liste det er som henvises til spesialist. Det viktige blir å se problemstillingene til det enkelte barn og om fastlegen kan gi god nok hjelp selv. Mange erfarne fastleger er flinke med barn, mens andre ikke har så mye erfaring. I det siste tilfellet vil det være naturlig å samspille mer med barnelege, sier leder Kjell Maartmann-Moe i Alment praktiserende lægers forening (Aplf). Maartmann-Moe mener at undersøkelsen til barnelege Håvard Skjærvik kan være et fint utgangspunkt for faglig diskusjon mellom fastlegene og barnelegene om oppgavefordelingen mellom legegruppene: - Et tema som også hører hjemme i denne diskusjonen, er om barnelegene i for stor grad driver med fastlegearbeid. Det viktigste for oss må være å finne frem til gode samarbeidsformer mellom fastleger og barneleger slik at barna får den hjelpen de trenger på laveste effektive omsorgsnivå (LEON-prinsippet). Kanskje kunne foretakene, i samarbeid med allmennlegeutvalgene i kommunene, diskutere seg frem til lokale retningslinjer for samarbeidet, sier Aplf-lederen.
- Ikke små voksne - Etter at fastlegeordningen ble innført, ser vi en klar tendens til at fastlegene holder på barnepasientene lengre enn de burde. Barn er ikke små voksne, de har spesielle helseproblemer. Overlege Ragnhild Halvorsen ved barneklinikken, Voksentoppen, er enig med Håvard Skjærvik i at barn for sjelden blir henvist til barnespesialist. - Når barn viser tegn på kronisk sykdom, som for eksempel en vanskelig eksem eller infeksjonsutløst astma, bør de følges opp av barnelege. Det samme gjelder barn som går på faste medisiner. De bør ses på av barnelege et par ganger i året. Halvorsen presiserer at barnelegene ikke skal ta over barna, men at kronisk syke barn bør følges opp av spesialist. Også Ragnhild Halvorsen mener det har blitt færre henvisninger til barnelege etter at fastlegeordningen og henvisningsplikten ble innført. - Bør man innføre retningslinjer for når barn skal henvises? - Det er jeg ikke sikker på. Fastlegene burde selv vite når det er nødvendig for dem å henvise disse barna til «second opinion», men det må være en forutsetning at barnelegene er involvert når det gjelder barn med kronisk sykdom. Opphav:
Han regnet derfor ut hvor mange prosent av barna på fastlegelisten som ble henvist til barnelege. Dette gjorde han ved å ta for seg alle henviste barn til barneklinikk og barnelege og så på hvilken fastlege som hadde henvist barna. Senere regnet han ut hvor mange barn fastlegen hadde på listen, og dernest hvor mange prosent av barna fastlegen henviste til barnelege. Håvard Skjærvik benyttet seg av henvisninger de tre siste årene. Til sammen 69 fastleger i fylket hadde henvist barna. Han fant at fastlegene gjennomsnittlig kun henviste to prosent av barna på listen til barnelege. Variasjoner
I hvilken grad fastlegene henviser, varierte svært, fra 0,5 prosent til 12 prosent. Skjærvik sier det er liten grunn til å tro at det er vesentlig annerledes i andre regioner. - Svært mange fastleger hevder at de har faktisk kompetanse til å behandle de barna de gjør i dag, og at de ikke trenger barnelege eller annen lege for «second opinion». Barneleger og foreldre med syke barn opplever det annerledes, og det er støtte å finne fra nordiske og internasjonale retningslinjer. Det er tydeligst å lese i den store gruppen med allergiske sykdommer, langt ned i spedbarnsalder, som i dag behandles i Norge av fastlege, sier Skjærvik. Han presiserer at langt flere barn med atopisk eksem, astma, allergi eller luftveisplager burde vært henvist til barnelege. - Et annet eksempel er små barn med urinveisinfeksjon. Hvor mange barn har ikke gått på unødige antibiotikakurer eller sendt til røntgen på feil grunnlag, undrer han. Bekymret
Skjærvik innrømmer at mange fastleger er dyktige, men er likevel bekymret over at mange også bagatelliserer barns sykdom. - Dette understøttes av tall over barn som henvises fra barnelege til kollega for «second opinion». Totalt 14 prosent av barn i Norden har kronisk sykdom. Det er dårlig samhandling mellom fastleger, privatpraktiserende barnelege og barnepoliklinikk. Dels skyldes dette mangel på retningslinjer over hvem som skal behandle hvilke pasienter, men også en tradisjon på at fastleger ikke kommuniserer med epikrise (unntak kun henvisning) på barn som utredes i fellesskap. Dette er fullt mulig å gjøre nå når Nasjonal Helsenett etableres overalt i disse dager. Undervurdert tilbud
Barnelegen i Arendal mener miljøet må etablere klarere retningslinjer for når fastlegen skal henvise barn videre. Skjærvik mener at et sentralt spørsmål er om Norge har undervurdert barn og ungdoms behov for helsetjenester. At man i altfor stor grad har tro på at fastlegen kan vedlikeholde kompetanse for å behandle - og ikke minst oppdage - barn med akutte og kroniske somatiske og psykiske lidelser. Han er også svært bekymret over tilbakemelding fra foreldre som klager over at de ikke får time hos fastlegen. Henvisning
Skjærvik mener tiden er inne for at man vurderer om det er riktig med absolutt henvisning for barn under syv år, særlig fordi det etter hans syn er mange foreldre som ikke får henvisning når de ber om det. - Nesten 9000 barn under 20 år oppsøkte legevakten i Arendal i 2003. Det kan ikke være uenighet om at det er faglig svært uheldig at barn må oppsøke legevakt under akutt sykdom, og dermed treffer mange leger, sier Skjærvik. Han mener dette hadde vært et mindre problem dersom fastlegene oftere sendte barna videre til spesialist.
- Godt utgangspunkt for debatt - Det er viktig at fastlegene og barnelegene samarbeider til beste for barnet, mener Kjell Maartmann-Moe. - Jeg tror ikke at vi i for stor grad skal se på hvor mange prosent av barna på en fastleges liste det er som henvises til spesialist. Det viktige blir å se problemstillingene til det enkelte barn og om fastlegen kan gi god nok hjelp selv. Mange erfarne fastleger er flinke med barn, mens andre ikke har så mye erfaring. I det siste tilfellet vil det være naturlig å samspille mer med barnelege, sier leder Kjell Maartmann-Moe i Alment praktiserende lægers forening (Aplf). Maartmann-Moe mener at undersøkelsen til barnelege Håvard Skjærvik kan være et fint utgangspunkt for faglig diskusjon mellom fastlegene og barnelegene om oppgavefordelingen mellom legegruppene: - Et tema som også hører hjemme i denne diskusjonen, er om barnelegene i for stor grad driver med fastlegearbeid. Det viktigste for oss må være å finne frem til gode samarbeidsformer mellom fastleger og barneleger slik at barna får den hjelpen de trenger på laveste effektive omsorgsnivå (LEON-prinsippet). Kanskje kunne foretakene, i samarbeid med allmennlegeutvalgene i kommunene, diskutere seg frem til lokale retningslinjer for samarbeidet, sier Aplf-lederen.
- Ikke små voksne - Etter at fastlegeordningen ble innført, ser vi en klar tendens til at fastlegene holder på barnepasientene lengre enn de burde. Barn er ikke små voksne, de har spesielle helseproblemer. Overlege Ragnhild Halvorsen ved barneklinikken, Voksentoppen, er enig med Håvard Skjærvik i at barn for sjelden blir henvist til barnespesialist. - Når barn viser tegn på kronisk sykdom, som for eksempel en vanskelig eksem eller infeksjonsutløst astma, bør de følges opp av barnelege. Det samme gjelder barn som går på faste medisiner. De bør ses på av barnelege et par ganger i året. Halvorsen presiserer at barnelegene ikke skal ta over barna, men at kronisk syke barn bør følges opp av spesialist. Også Ragnhild Halvorsen mener det har blitt færre henvisninger til barnelege etter at fastlegeordningen og henvisningsplikten ble innført. - Bør man innføre retningslinjer for når barn skal henvises? - Det er jeg ikke sikker på. Fastlegene burde selv vite når det er nødvendig for dem å henvise disse barna til «second opinion», men det må være en forutsetning at barnelegene er involvert når det gjelder barn med kronisk sykdom. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
Dagens Medisin 03/05
Tine Dommerud
