Vil Norsk Sykepleierforbund virkelig avlaste fastlegene? Start med sykmeldingene

Jeg har sagt det gjennom hele karrieren, og det kan samtlige tusen sykepleiere jeg har samarbeidet med bekrefte: sykepleiere er en forlengelse av mine ører, øyne og sanser. En dyktig sykepleier er viktigere enn stetoskopet jeg bærer rundt halsen. Det beste samarbeidet jeg har hatt i medisinen, har vært med sykepleiere som kjenner pasientene bedre enn jeg gjør, som fanger opp det jeg ikke ser, og som holder meg skjerpet. 

Det samarbeidet fungerer fordi vi har respekt for hverandres roller. Ikke fordi rollene er like, men nettopp fordi de er forskjellige. 

Derfor reagerer jeg når Lill Sverresdatter Larsen og NSF snakker om forskrivningsrett som «seier for pasientene» og «riktig oppgavedeling». Ikke fordi jeg undervurderer sykepleiere, tvert imot. Men fordi dette forslaget ikke handler om å bygge bedre team. Det handler om å viske ut grensene som gjør teamet sterkt. 

Skriker etter avlastning

Hvis NSF virkelig brenner for at pasientene skal få raskere hjelp, at køene skal bli kortere, at fastlegene skal få gjøre det de er utdannet til, da finnes det en oppgave som skriker etter avlastning. Det er ikke reseptskriving. Det er sykmeldinger. 

En betydelig del av arbeidsdagen min går med til å vurdere arbeidsevne, fylle ut NAV-skjemaer, dokumentere funksjonsnivå og delta i dialogmøter. Dette er viktig arbeid. Men det krever ikke seks års medisinutdanning. Det krever evne til å vurdere funksjon opp mot arbeidskrav, kjennskap til regelverket, og tid til å lytte til pasienten. En avansert klinisk allmennsykepleier kan gjøre dette like godt som meg. Sannsynligvis bedre, fordi de har tid til å gjøre det ordentlig.

Når en pasient kommer for sykmelding, kartlegger jeg symptomer og funksjonsnivå, vurderer arbeidsevne opp mot det arbeidet pasienten faktisk har, og dokumenterer alt i henhold til NAV sine krav. Dette er systematisk arbeid som følger klare retningslinjer. Det krever ikke differensialdiagnostikk mellom sjeldne sykdommer. Det krever ikke vurdering av komplekse legemiddelinteraksjoner. Det krever kompetanse på funksjonsvurdering, noe sykepleiere med riktig opplæring håndterer utmerket. 

Ikke like sexy

Så hvorfor er ikke sykmeldingsrett på agendaen? Hvorfor kjempes det i stedet for forskrivningsrett, som er selve kjernen i medisinsk behandlingsansvar? 

Kanskje fordi sykmeldingsrett ikke er like sexy. Det gir ikke samme status. Det handler ikke om å «ta medisin i front» eller markere profesjonens selvstendighet. Det handler om å ta over en papirmølle som tapper legene for tid og krefter, slik at vi faktisk kan bruke kompetansen vår på det den er ment for. 

Tenk på hva det ville bety i praksis. En AKS-sykepleier som tar sykmeldingskonsultasjonene, frigjør legen til å ta imot pasienten med brystsmerter, den uavklarte hodepinen, den eldre kvinnen med ti medisiner som trenger en skikkelig gjennomgang. Køene blir kortere fordi legen bruker tiden sin på legearbeid. Pasientene får raskere tilgang til riktig kompetanse. Ingen fragmentering av medisinsk ansvar, ingen risiko for at flere forskrivere mister oversikten. 

Og sykepleiere er allerede sterke på funksjonsvurdering. De ser pasienten i hverdagen, enten det er på sykehjem, i hjemmetjenesten eller på legekontoret. De er trent i å observere, dokumentere og vurdere hva pasienten faktisk mestrer. Å overføre denne kompetansen til sykmeldingsarbeid er ikke et sprang, det er en naturlig forlengelse av det de allerede gjør. 

Ikke kritikk av sykepleiere

Dette er ikke kritikk av sykepleiere. Det er kritikk av en helseminister som later som han løser fastlegekrisen ved å gi sykepleiere oppgaver som krever medisinsk helhetsansvar, i stedet for å faktisk lytte til hva både leger og sykepleiere trenger for å gjøre jobben sin.

Min opplevelse er at Jan Christian Vestre vil ha overskrifter om «modernisering» og «oppgavedeling». Men han vil  ikke ta de valgene som faktisk avlaster. Han vil ikke finansiere flere fastleger. Han vil ikke kutte i byråkratiet som kveler oss. Han vil ikke gi sykepleiere sykmeldingsrett, som ville hjulpet alle parter. I stedet velger han den løsningen som ser mest radikal ut på papiret, men som i praksis fragmenterer ansvaret og setter pasientsikkerheten i spill. 

Til NSF vil jeg si dette: Jeg ønsker AKS-sykepleiere velkommen på legekontoret. Jeg vil gjerne dele oppgaver. Det har jeg alltid gjort. Men da må vi dele de oppgavene som gir mening for pasienten, ikke de som gir overskrifter for ministeren. 

Gi meg en AKS-sykepleier som tar sykmeldinger, og jeg lover deg en fastlege som endelig har tid til å være lege. Det er sånn vi korter ned køene. Det er sånn vi gir pasientene bedre behandling. Og det er sånn vi bygger et team som faktisk fungerer, med respekt for hverandres roller, ikke til tross for dem.

Ingen oppgitte interessekonflikter