Nevroimmunologi ja – men presise begreper er avgjørende

Henriette Christie Ertsås løfter frem flere viktige og etterlengtede perspektiver i artikkelen om kvinnesykdommer i Dagens Medisin. At en kreftforsker tydelig sier at ME og long covid ikke får den nevroimmunologiske oppmerksomheten de fortjener, og at pasientene lider under psykologisering, er både modig og nødvendig. Mange av oss som lever med – eller har pårørende med – disse sykdommene, har i årevis etterlyst nettopp det: at immunologer og nevrologer tar et større faglig ansvar, og at psykologiske forklaringsmodeller ikke lenger settes som premiss for biologiske sykdommer.

Viktig med presis kommunikasjon

Derfor er det så viktig å beholde presisjonsnivået når man kommuniserer. Vi vet etter mange års erfaring at ordvalg som «holistisk helseforståelse», «østlig medisin» og metaforer som «empati for egne celler» raskt blir misbrukt av miljøer som ønsker å tolke biologisk sykdom inn i psykologiserende eller alternative rammer. Intensjonen hennes er god, men begrepene er allerede tatt i bruk av aktører som fremmer nettopp den forståelsen ME- og long covid-pasienter har lidd under i flere tiår. Det gjør slike formuleringer uheldige, selv når budskapet peker i motsatt retning.

I tillegg ser vi nå daglig at ulike «helse-influensere» med egne fortellinger om ha fått kontroll på sine plager deler forklaringer om «hjernens feiltolkning» og lignende modeller uten faglig belegg – og inkluderer ME og long covid som tilstander de mener å kunne hjelpe folk med å «bli kvitt». Det er et voksende marked for slike psykologiserende narrativer, og nettopp derfor blir enkelte begreper ekstra sårbare for misbruk. Uklart ordvalg fra fagpersoner kan raskt ende opp som argument i miljøer som står for helt andre forståelsesrammer, og pasienter blir stående i et krysspress mellom solid biomedisinsk forskning og uvitenskapelige påstander.

Når forklaringsmodellene ikke treffer

For ME og long covid finnes det allerede omfattende internasjonal forskning som dokumenterer immunologiske, nevrologiske og metaboliske avvik. Dette er sykdommer som krever helsetjenester basert på biomedisinsk kunnskap – ikke nye fortolkninger eller psykologiske rammeverk. Når biologiske sykdommer overlates til psykologer og fysioterapeuter, får man forklaringsmodeller som verken treffer sykdommens natur eller gir reell behandlingseffekt. Det har pasientene erfart konsekvensene av i årevis.

Det mest avgjørende nå er at medisinske spesialister tar det faglige ansvaret. Psykologer kan bidra som støtte for dem som ønsker det, men de kan ikke være premissleverandører for sykdomsforståelsen. Det biomedisinske kunnskapsgrunnlaget er allerede mer enn tilstrekkelig til å utvikle robuste, trygge og nyttige helsetjenester. Og i en situasjon der ingen dokumentert effektiv behandling foreligger, selv om det nå kommer stadig flere lovende funn og behandlingshypoteser internasjonalt, må helsevesenets første ansvar være å unngå at pasienter skades av tilnærminger som bygger på feil eller foreldet forståelse.

Ertsås har rett i at vi trenger et integrert syn på immunologi og nevrobiologi. Men nettopp derfor må språket være presist. Uklare begreper risikerer å åpne døren for de modellene som har skapt så mye skade og forsinket utviklingen av god behandling. Det er et uheldig paradoks vi bør unngå – spesielt når intensjonen hennes er så god.

Ingen oppgitte interessekonflikter