Prioritering og bærekraft
Det bør utarbeides en samlet nasjonal strategi for bærekraft – som kan kommuniseres til befolkningen og helsetjenesten.
Innlegg: Petter Øgar, pensjonert ekspedisjonssjef i HOD og tidligere kommunelege og fylkeslege i Sogn og Fjordane
HVEM TØR Å løfte debatten om hva vi skal gjøre mindre av, spør Siri Gulliksen Tømmerbakke i en kommentarartikkel i Dagens Medisin: Hva skal vi prioritere ned?
Det er paradoksalt at spørsmålet oppleves så relevant når vi har debattert prioritering i kongeriket siden 1985 – gjennom flere offentlige utvalg, ekspertgrupper og stortingsmeldinger, sist Meld. St. 38 (2020–2021) Nytte, ressurs, alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjenestene, som ble behandlet av Stortinget i april i år.
TILLØP UTEN HOPP. Enigheten om prioriteringskriteriene har vært stor, men å konkretisere dem og omsette dem i praksis, har ofte vist seg vanskelig. Noen ganger minner det om idrettsøvelsen tilløp uten hopp. Men prioritering må foretas i økende grad på grunn av de utviklingstrekk vi står overfor. Spørsmålet er på hvilken måte.
Det har ofte vist seg vanskelig å konkretisere prioriteringskriteriene – og omsette dem i praksis. Det minner om idrettsøvelsen tilløp uten hopp
Behovet for prioritering springer ut av misforholdet mellom forventninger og krav og tjenestenes yteevne. Det er derfor like viktig å arbeide systematisk med en optimalisering av tjenestenes yteevne, ofte omtalt som bærekraft, som videre arbeid med prioritering. Det gjør vi ikke godt nok i dag.
UTFORDRINGENE. Bærekraften påvirkes av en rekke forhold. I Meld.St. 14 (2020–2021), Perspektivmeldingen 2021, beskriver den forrige regjeringen sine strategier for bærekraftige velferdsordninger: forebyggende helsearbeid, gode systemer for prioritering, bruk av kunnskapsbaserte ordninger og tjenester, utnytting av teknologiske fremskritt og fokus på uberettiget variasjon.
Dette er viktige strategier, og det gjøres mye godt arbeid knyttet til disse, men det er to problemer. Svært få leser Perspektivmeldingen, og viktige forhold for bærekraft omtales ikke. Det gjelder ikke minst et systematisk arbeid for å realisere LEON-prinsippet, det at tjenestene ytes på lavest effektive omsorgsnivå, samt betydningen av å øke helsekompetansen i befolkningen.
PROFESJONSKAMP. På hvor lavt utrednings- og behandlingsnivå kan tjenestene ytes på en forsvarlig og tilstrekkelig god måte? Hvordan bør ansvars- og oppgavefordelingen være mellom ulike yrkesgrupper og kompetansenivå? Det er ikke omforente svar på disse spørsmålene, og det er duket for profesjonskamp. Overføring av flest mulig oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten er viktig, men må følges av tilsvarende ressurser. I dag har vi ikke mekanismer som ivaretar dette. Fastlegene er en forutsetning for å realisere LEON-prinsippet og dermed opprettholde bærekraften i tjenestene, men ordningen er i ferd med å kollapse.
Helsepersonellkommisjonens vurdering av behovene for personell og kompetanse frem mot 2040, ventet i februar 2023, vil være svært viktig for å ivareta LEON-prinsippet. Jeg tror kommisjonen bør endre spørsmålet fra «hvor mange er det behov for?», til «hvor mange er det realistisk at vi har tilgang til?»
Dette vil både tvinge frem en nødvendig realitetsorientering og bidra til å synliggjøre prioriteringene som må foretas.
BÆREKRAFT-STRATEGI? Helsekompetanse er personens evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse, eksempelvis livsstil, mestring av egen sykdom og riktig bruk av helsetjenesten. I 2019 la den forrige regjeringen frem en strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen. Det er påvist store forskjeller i helsekompetanse i ulike deler av befolkningen som har store praktiske konsekvenser både for dem det gjelder – og hvordan helsetjenesten brukes. Det er viktig at strategien følges opp tilstrekkelig kraftfullt.
Det mangler altså en samlet nasjonal strategi for bærekraft som kan kommuniseres til befolkningen og helsetjenesten. Og det må finnes en organisering, finansieringsmåter og styringsmuligheter som gjør at strategien kan realiseres. Det er et stykke før vi er der.
Tilleggsopplysning: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han hadde ansvaret for å koordinere embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å gjennomføre samhandlingsreformen da den ble iverksatt i 2012.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 11-utgaven
