Har usikkerhet blitt den nye normalen?

Kan hver enkelt bidra hvis kontinuerlig krise blir den nye normalen? Hvordan stiller vi oss som fellesskap og individer til den nye virkeligheten?

Publisert
Robert Steen

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Robert Steen (Ap), byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo kommune

VI HAR GÅTT direkte fra to år med pandemi til en krig i nærområdet vårt. I en liten nasjon som er vant til å leve i trygghet, med forutsigbarhet og stabilitet, blir vi nå utfordret på evnen til å stå sammen i en tid med plutselige forandringer, større usikkerhet og påkjenninger.

For noen trigger krigen gamle traumer, andre mister troen på fremtiden. Hva gjør dette med oss? Og hvordan stiller vi oss som fellesskap og individer til denne nye virkeligheten?

NORMALE REAKSJONER. Mennesker under ekstreme påkjenninger kan oppleve en rekke krisereaksjoner. Normale reaksjoner kan være opplevelse av motløshet, redsel, bekymring, en opplevelse av maktesløshet, skam og dårlig samvittighet. Problemer med søvn, invaderende lukt, lyd og bildeminner, konsentrasjonsvansker, angst og beredskap, tankekjør, tilbaketrekning fra andre mennesker er andre vanlige reaksjoner.

Vi kan bli skremt av egen reaksjon, og det vil være naturlig for oss å tenke at den ikke er normal. Dette er faktisk å anse som normale reaksjoner på unormale hendelser.

De som hadde det ille før, får det verre, men vi kan gjøre mye for å lette tilværelsen til dem rundt oss som plages

For dem som rammes, vil dette oppleves som stressende, overveldende skremmende og fremmed. Å være utsatt for kronisk stress kan føre til langvarige eller permanente følelsesmessige, psykologiske og atferdsmessige reaksjoner. Det vil igjen påvirke både sårbarheten for å få sykdom og forløpet av sykdommer.

UTFORDRINGENE. De som hadde det ille før, får det verre. Vi vet at de som hadde det vanskelig før pandemien, har økt risiko for tap av nettverk, økt isolasjon og ensomhet. Vi vet også at det blant flyktninger finnes personer med traumatiserende erfaringer som vil prege deres liv og omgivelser. Det er viktig at alle disse får hjelp, støtte og behandling der det er nødvendig. For barn og familier som kommer til Oslo, handler det om å skape et godt mottak og sikre at de opplever en så normalisert hverdag som mulig, med skole, fritid og inkluderende lokalsamfunn.

Byrådet i Oslo satte av 116 millioner til psykisk helse i 2021. Dette øker alene vår kapasitet med 35 prosent, og er den største satsingen i en norsk kommune noensinne. Det er i dag langt mer åpenhet om psykisk helse enn det var for 40 år siden, men fortsatt opplever jeg at mange har liten forståelse for psykiske utfordringer. Derfor bør vi alle sammen tenke på hvordan vi skal snakke med våre nærmeste og bidra til mer åpenhet. Prøv å være åpne om det dere tenker på – og bruk de lavterskeltilbudene som er.

MESTRINGSEVNEN. Heldigvis er vi utrolig tilpassingsdyktige. Gjennom historien ha mennesket vist en formidabel evne til å hente frem sine ressurser i krisetider, det være seg pandemier, konflikter eller kriger. Vår evne til å mestre livets kriser og de mest ekstreme hendelser er ofte underkommunisert, men kan i tider som disse være en viktig påminner.

Vi er sosiale vesener som bryr oss om og trenger andre. I nød og krisetider kommer dette gjerne til uttrykk gjennom økt sosialt engasjement og ønske om å hjelpe. Den enkelte av oss kan gjøre lite med de hendelser som nå utspiller seg i hjertet av Europa, men vi kan gjøre mye for å lette tilværelsen til de rundt oss som plages.

Flyktninger som kommer til Norge, har lite nettverk. Her spiller sivilsamfunnet en viktig rolle. Alle typer organisasjoner kan ha en rolle å spille i det å inkludere nyankomne, voksne så vel som barn, og å hjelpe dem inn i en for dem tilværelse som gir grunnlag for å etablere ett godt liv. Frivillige kan blant annet bidra som døråpnere inn i miljøer som er vanskelige å nå, og gjennom dette arbeidet øke tilliten til myndighetene og andre aktører.

SAMMEN ER VI BEST. Vi er best når vi jobber sammen. Vi vet fra koronapandemien at ved å alliere oss med tillitspersoner i ulike miljøer, skaper vi rom for dialog og sikrer felles forståelse. Dette kan igjen motvirke desinformasjon og bidra til trygghet. Under pandemien ble det blant annet benyttet helsepersonell med språk og kulturkompetanse som ga tilpasset koronainformasjon til minoritetsgrupper på flere arenaer. Dette er erfaringer vi må ta med oss og bruke videre.

Når kontinuerlig krise blir den nye normalen, stiller Oslo opp, og jeg vil oppfordre hver enkelt til å bidra via frivilligheten, eller i møte med enkeltmennesker der du bor. Ha med deg at reaksjoner på traumer må møtes med varme, enten disse reaksjonene er i oss selv eller andre.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven

Powered by Labrador CMS