Kvalitet og sikkerhet – et mantra uten mening?

Kronikk: Målfrid J. Frahm Jensen, hjelpepleier, fagbokforfatter og varsler

JEG SNAKKER OM å tale fra innsiden av helsetjenesten. Fra der hvor du og jeg får helsehjelp – der kvaliteten og sikkerheten ikke alltid er slik den burde være. Jeg snakker om svikt i kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten. Om hva som skjer på sykehjemmet hvor våre foreldre eller besteforeldre er. Om hendelser ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) og sengeposter ved et sykehus, somatisk eller psykiatrisk. 

Det spiller ingen rolle om helsetjenesten er privat eller offentlig, om en er sykepleier eller hjelpepleier, lege eller psykolog, erfaringskonsulent eller assistent. Tittelen betyr ingenting. Er en i en stilling hvor en yter helsehjelp, er plikten til å varsle Statsforvalteren om forhold som kan gå ut over pasienters sikkerhet, lovpålagt. Plikten er nedfelt i helsepersonelloven §17. En kan også varsle anonymt.

Å VITE, MEN TIE. Jeg snakker om helsepersonell som holder kjeft. Som lukker ørene. Snur hodet. Unnlater å se. Unnlater å ville vite. De vet, men tier. Det går ut over pasienters sikkerhet.

Et eksempel: Den såkalte Flekkefjord-legen. Legen som arbeidet ved Flekkefjord sykehus med tittel ortopedisk overlege i mer enn elleve år uten å være ortoped.

I 2011 er mannen min og jeg på vei hjem fra et motorsykkeltreff. Ved Feda på E39 går det galt. Det smeller. Mannen min får lårbeinet knust. Jeg blir lettere skadd. Veien sperres. Ambulanse. Politi. Brannvesen. Vi kjøres til Flekkefjord sykehus. Jeg legges inn til observasjon, grunnet hjernerystelse. Mannen min blir kjørt til operasjon. Under inngrepet, som utføres av den omtalte legen ved Flekkefjord sykehus, oppstår det en skade. Ikke alvorlig, men nok til at funksjonsnivået blir varig nedsatt.

Da vi i 2020 blir kjent med at legen som opererte, ikke var kvalifisert, klager vi til Statens Helsetilsyn. Klagen henlegges. Saken er foreldet. Pasienter ble feiloperert. Noen fikk varige skader.

FRYKTKULTUR? De ansatte våget ikke å varsle fordi de ikke ville stå frem med navn i avvikssystemene. Samtidig skal ledelsen ved sykehuset vært kjent med at han ikke var kvalifisert. Ansatte visste. Ingen sa noe. Frykt for represalier. Fryktkultur.

Nylig ble jeg kontaktet av en pårørende om forhold innen rusomsorgen. Fortvilelse over nedlatende og inhuman behandling. Feil i dokumentasjonen. Manglende medvirkning. Manglende kvalifisert personell. Mulig uforsvarlig behandling. Jeg råder henne til å klage til Statsforvalteren. Hun klager. Statsforvalteren oppretter tilsyn.

Det er urovekkende at slike varsler ikke kommer fra ansatte, som nødvendigvis må ha sett det samme som pårørende så og visst det samme som pårørende visste, men uten å si noe.

UBEHAGET – OG LOJALITETEN. Selv om ansatte vet de har en lovpålagt plikt til å si ifra, kan jeg forstå hvorfor de ikke gjør det. Frykt for ubehag. Frykt for konsekvensene. Redsel for å være illojal. Redsel for at «sladrehank skal selv ha bank». Frykten for konsekvensene ved å si ifra er nemlig høyst reell, noe jeg så ettertrykkelig har erfart.

Å varsle kan få uante, helseskadelige og svært ødeleggende konsekvenser. Gjengjeldelser. Utfrysing. Ryktespredning. En blir ekskludert. Ikke inkludert. Samtidig som at det å ikke si ifra kan påføre pasienter alvorlige helseskader. Så er det da kanskje lettere å redde sitt eget skinn med å lukke øyne, ører og munn – selv om en har en forbannet lovpålagt plikt til å varsle.

HAR MANTRAET MENING? Varslere som melder om fare for pasienters sikkerhet, risikerer selv å få helseplager, til dels alvorlige. Pasienter som utsettes for kritikkverdig behandling, risikerer å få forverret sykdom og skade fordi det ikke varsles. Samtidig runger mantraet Kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten i direktorat, departement, regjering – og blant helseledere. Det gjentas i høringer og utredninger. Det holdes høyt i festtaler og hos fagforbund. Det gjentas til det kjedsommelige. For pasienter, pårørende og flere av oss som har varslet om fare for pasienters sikkerhet i helsetjenesten, er mantraet fullstendig uten mening.

Helsetjenesten står overfor et enormt kvalitets- og sikkerhetsproblem. Et problem som kan kalles fryktkultur. Et problem som ledelsen på alle nivåer har ansvar for å løse. Først da kan en trygt si noe, hvis en ser noe. Først da vil begrepet kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten få en mening.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren har skrevet boken «Varsling med utgangspunkt i helsetjenesten».