For dårlig selvmordsforebygging
Når mennesker dør i selvmord, må vi strekke oss langt for å prøve å forstå hva som skjedde. Men skal vi klare å forebygge bedre, må også Helsetilsynet vise interesse for å kartlegge situasjonen den enkelte står i – selv når de dør på sykehuset.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Kronikk: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse
NÅR MENNESKER dør på sykehuset etter alvorlig feilbehandling, skal Helsetilsynet varsles og vurdere om saken skal granskes slik at for eksempel rutiner kan endres. Regelen gjelder også selvmordsaker.
VG har nylig undersøkt Helsetilsynets vurderinger i ulike saker – og fant feil på feil på feil i varselvurderingene.
TILLIT I FARE. Selvmordstallene i Norge er for høye. Hvis slurv og ensidig saksbehandling får prege arbeidsformen til Norges faglige tilsynsvesen for helse- og sosialtjenestene i så alvorlige saker, går det på tillit og omdømme løs.
I tillegg må vi ta innover oss at den historiske satsingen på selvmordsforebygging som vi nå har tverrpolitisk enighet om i Norge, ikke blir noe annet enn et luftslott. Slik vil det være inntil vi vet at alle selvmord granskes med presisjon og interesse for å få opp den livreddende detaljkunnskapen vi er avhengig av systematisk å skaffe oss.
Etterlatte opplever at de ikke blir spurt, og sitter igjen med fremstillinger de ikke gjenkjenner. Selvmordsforebyggende arbeid kommer ikke videre før vi begynner å lytte til erfaringene – og lære av feilene som blir gjort
Kun slik kan vi ruste feltet til å redde flere.
ENSIDIG FREMSTILLING. Et av problemene er at Helsetilsynet gjentatte ganger kun velger å legge helseforetakenes fremstilling til grunn i sine vurderinger. Etterlatte opplever at de ikke blir spurt, og sitter igjen med fremstillinger de ikke gjenkjenner. Funnene gir mildt sagt grunn til bekymring for praksisen generelt – og for hvorvidt pårørende og andre relevante relasjoner rundt den enkelte faktisk kan forvente å bli hørt.
Det selvmordsforebyggende arbeidet kommer ikke videre før vi begynner å lytte til erfaringene og lære av feilene som blir gjort. Ethvert selvmord er komplekst, og det er svært krevende å skjønne totaliteten i situasjonen til den enkelte før selvmordet fant sted. Dette innebærer betyr at vi må jobbe hardere for å prøve. Ellers blir risikoen at selve grunnlaget i sakene blir feilaktig fremstilt. Hvordan skal vi da ta med oss lærdommen videre for å forebygge slik at lignende situasjoner ikke oppstår?
LÆRDOM. Individuelle erfaringer, pårørendes observasjoner – og en analyse av omstendighetene rundt mennesker i selvmordsfare – er informasjon som til sammen utfyller bildet helseforetaket er i stand til å tegne.
Når denne kunnskapen faller bort, vil det ikke være mulig å kartlegge det enkelte selvmord, eller selvmordsforsøk, på en måte der vi tar lærdom, øker forståelsen og forbedrer hjelpen og støtten slik at selvmordsfrekvensen på sikt går ned.
HOLDNINGER. Handlingsplanen for selvmordsforebygging som kom i fjor, har som et av sine viktigste tiltak at det skal gjennomføres en pilot for hvordan hvert enkelt selvmord kan kartlegges.
Målet på sikt er å kartlegge alle selvmord i Norge. Første bud i en sånn prosess er å lytte til dem som faktisk var til stede i situasjonene. Det handler om respekt, medmenneskelighet og reell vilje til å ta lærdom – for å oppnå den formen for systematikk og helhet som gir forbedring.
En holdningsendring må til.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 16-utgaven
