Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn
Artikkelbilde

KONSEKVENSER: Postdoktor Marianne Lea ønsker større fokus på konsekvenser og nytteverdi av diagnoser, både for pasienten og helsevesenet. 

Foto: Vidar Sandnes

Vil fjerne diagnoser som ikke gagner pasientene

– Avmedisinering er et begrep som brukes i dagens helsevesen, men å gjøre den samme evalueringen på diagnoser er, så vidt oss bekjent, ikke noe som i alle fall gjøres systematisk, sier Marianne Lea, postdoktor og klinisk farmasøyt.

Publisert: 2021-09-09 — 14.15 (Oppdatert: 2021-09-09 — 14.46)

Sammen med Bjørn Morten Hofmann, professor i medisinsk etikk, foreslår hun en totrinnsprosess for å avdiagnostisere, eller fjerne, det de kaller unødvendige diagnoser.

De mener at slik helsevesenet er bygd opp nå, hvor en pasient forholder seg til flere spesialister og går til en spesialist for hver sykdom, kan bidra til at en pasient får flere diagnoser enn hva det er grunnlag for.

Bekymring og unødig testing
Postdoktor Marianne Lea påpeker at unødvendig bruk av diagnoser kan føre til flere problemer. For pasienten mener hun at diagnoser i noen tilfeller kan gi unødvendige merkelapper, bekymring og unødvendig testing.

I artikkelen, som er publisert i European Journal of Internal Medicine, lister de blant annet opp unødvendig behandlingsbyrde, ugunstig polyfarmasi, risiko for legemiddelinteraksjoner, økt bruk av helseressurser og egen tid, som konsekvenser av det de definerer som unødvendig bruk av diagnoser.

For omsorgspersoner mener Lea at i tilfeller hvor diagnoser ikke gagner pasienten, kan det gi unødvendige bekymringer og ekstra omsorgsbyrder. 

For samfunnet kan det føre til økte krav til helsesektoren, økt behov for helsepersonell generelt og helsepersonell med ekspertise i multimorbiditet og polyfarmasi, økt økonomisk byrde og redusert tillit til helsetjenesten, forklarer Lea. 

Kartlegging for hver diagnose
– Vi tenker at spesialister som er eksperter på sitt fagfelt kan være med på å avdiagnostisere på sitt felt, men at det også kan foretas en overordnet vurdering på hele diagnoselisten for hver enkelt pasient. Vi mener dette kan brukes som et verktøy på tvers av helseprofesjoner, og på tvers av helsenivå, forklarer Lea. 

Forfatterne bak artikkelen understreker at diagnoser kan ha stor effekt på både enkeltpersoner og omsorgspersoner og at riktig diagnostisering gir tilgang på viktige helsetjenester. 

FOKUS: Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk, og postdoktor Marianne Lea mener at man bør har større fokus på konsekvensene og nytteverdien knyttet til diagnoser i ulike pasientgrupper. 

Foto: NTNU

– Men det er de gangene diagnosen er feil eller ikke fører til at personen får det noe bedre, at vi mener man bør avdiagnostisere. Vi må hele tiden ha i bakhodet at vi ønsker å gjøre folk friskere, sier Lea. 

I praksis mener de at hver diagnose bør re-evalueres på grunnlag av pasientens nåværende tilstand, relevante tester og målinger og aktuelle retningslinjer. Dette er det de kaller trinn én. 

– Hver diagnose som ikke lenger er relevant eller aktuell, kan avdiagnostiseres. 

I trinn to undersøkes pasientens preferanser og meninger for hver enkelt diagnose, også opp mot eventuelle andre diagnoser.

Hvilke konsekvenser hver diagnose medfører skal vurderes, for eksempel fordeler og ulemper ved behandling, sosiale rettigheter og stigmatisering. Ifølge forskerne skal det deretter vurderes om, når og hvordan en diagnose vil være fordelaktig eller uheldig for den enkelte pasient. 

– Svarene skal brukes for å vurdere om personen har det bedre uten selve diagnosen, og om diagnosen bidrar til å redusere personens plager. Om den ikke gjør det, bør behandler avdiagnostisere, i tett dialog med pasienten, påpeker hun. 

Sykdomssalg
De påpeker at ved feildiagnostisering eller feil ved diagnostiske tester, for eksempel personer som har falskpositive testsvar eller er overdiagnostisert med kreft, vil det være naturlig å avdiagnostisere. 

Andre tilfeller hvor diagnoser bør fjernes, er ifølge Lea, dersom tilstanden er korrekt diagnostisert, men tilstanden ikke er en sykdom, for eksempel dersom den bare er en risikofaktor, forutsetning for eller en forløper for sykdom. 

De trekker frem situasjoner hvor en tilstand anses for å være en diagnose fordi man kan gjøre noe med den. 

– Dette er en uberettiget slutning fra «kan gjøre» til «skal gjøre», forklarer de. 

Lavt testosteronnivå bruker de som et eksempel på en tilstand som diagnostiseres fordi man kan tjene penger på den, noe de kaller sykdomssalg.

– Eller i tilfeller hvor helseproblemet er borte og diagnosen og behandlingen bør fjernes, problemet er rent estetisk, men ikke funksjonelt i medisinsk forstand – og når tilstanden skyldes ordinære aldringsprosesser, forklarer de.

ADHD-diagnose som barn
I artikkelen trekker de frem eksempler på diagnoser som de mener at kan avdiagnostiseres. 

De beskriver en kvinne med mild utviklingshemming, som ble diagnostisert med schizofreni ved en akutt innleggelse for 20 år siden, og som har brukt medisiner for dette siden da. Re-evaluering av diagnosene viser ingen symptomer på schizofreni og diagnosen kan da avdiagnostiseres, mener de. 

Et annet eksempel er en ung mann som ble diagnostisert med ADHD i barneårene, men viser ingen nåværende symptomer på lidelsen. Her mener Lea og Hofmann at diagnosen ikke lenger er til stede og at ADHD kan avdiagnostiseres.

 Individuell tilpassing
– Vi tenker jo at dette alltid må gjøres i tett dialog med pasienten og gjennom samvalg, slik som også andre ting i helsevesenet skal gjøres, sier Lea. 

Hun håper at et større fokus på å avdiagnostisere, kan bidra til refleksjon om hvordan man bruker diagnoser, og at behandlere vurderer hvordan hver enkelt diagnose påvirker pasienten.

– Jeg tror at det er viktig med individuell tilpassing, og så vil jeg påpeke at rett diagnose og rett bruk av diagnoser bidrar til å redde mange liv hver dag. Det er ikke slik at vi ønsker at alle diagnoser skal tas bort, men at man reflekterer over hva hver enkelt diagnose gjør for pasienten.

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • Sven Richard Haugvik 09.09.2021 17.55.28

    Lege

    OBS! Helsevesenet som politisk organisasjonen etterstreber å leve opp til omgivelsenes krav, det vil si at de etterstreber legitimitet. Omgivelsenes krav til legitimitet varierer. Samvalg (SDM) skal bidra til å oppnå de overordnede POLITISKE målsettinger og har derfor blitt analysert i teoretiske perspektiver om velferdspolitikk, makt, organisasjonsteori og translasjon av organisasjonsideer. Begrepet er meget verdiladet og gir rom for ulike tolkninger. Politiske føringer for SDM finnes hovedsakelig på et nasjonalt nivå, og imøtekommes av grasrota som en populær organisasjonsoppskrift. Observasjoner viser at klinikere til enhver tid gir samvalg en slik form at de, i mest mulig grad, kan beholde kontrollen over det endelige utfallet. Når ideen om samvalg utøves i praksis, skjer det en kontekstualisering - i flere trinn. Ideen tilpasses også hver enkelt kontekst den møter. Den vannes ut og får en noe mer innholdsløs form, som gjør at den lettere «sklir inn» i den eksisterende praksis.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!