Vi savner spesialiteten vår – og vil bidra i Norge

Norge trenger flere leger. Vi er allerede her i landet – og vi vi vil bidra til Norges beste. Er det ikke bedre at vi får mulighet til å fortsette å jobbe i spesialisering – i stedet for å gjennomgå en prosess som fører til at vi ikke blir gode nok fastleger?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Kronikk: Lyudmyla Ivchenko, legespesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer med ni års erfaring
Samia Rafael Yamashita, legespesialist i radiologi med åtte års erfaring.
Samir Albaaje, militærlege med cirka seks års erfaring
Birol Say, M.D., F.E.S.C, Consultant in Cardiology, Sports, Alternative and Herbal Medicine Practitioner, med 32 års erfaring
Samira Kamal, lege i spesialisering i gynekologi (LIS lege)
Maryam Mahmoudi, anestesilege med fem års erfaring
Aveen Muhammed Soza Ali, legespesialist i allmennmedisin med åtte års erfaring

Lyudmyla Ivchenko

VI ER ERFARNE legespesialister med opptil ti års erfaring fra hjemland – og utdannet ved anerkjente universiteter. Vi viser til VG-artikkelen «Stort behov for legespesialister», og vil gjerne fortelle hvordan hele prosessen for å få autorisasjon, foregår i Norge for oss som kommer utenfra EU/EØS og Sveits.

For det første må vi sende våre dokumenter til både Helsedirektoratet og til The Educational Commission for Foreign Medical Graduates (ECFMG) for å få bekreftet at papirene er ekte. ECFMG kommuniserer med direktoratet direkte, og vi har ingen tilgang til deres vurdering eller beslutning.

Etter dette har vi fått vedtaket fra Helsedirektoratet: «Utdanningen din som lege er jevngod med tilsvarende norsk utdanning, jamfør Helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c.», men vi må gjennomføre tilleggskrav for å få legeautorisasjon i landet. Dessuten må dette gjøres i løpet av en treårstermin. Fagprøve er ett av kravene.

NOE MÅ VÆRE GALT. Vi har alle møtt på problemer med å bestå denne fagprøven, som arrangeres av Universitetet i Oslo (UiO). Denne eksamenen ble innført i 2017, så vi var blant de første som tok den. I løpet av våren 2021 var det 29 kandidater, men kun ni fikk «bestått». Høsten 2020 var det 41 kandidater, men kun 11 fikk «bestått» på prøven. Våren 2019 var det åtte kandidater, men bare tre fikk bestått.

Vi mener at noe må være galt med hvordan denne prøven gjennomføres, ettersom et så stort anfall erfarne leger ikke består prøven.

Da vi var studenter, hadde vi den samme fagprøven som kreves i Norge. Mange land har den samme eksamenen som USA benytter, USAs medisinske lisensundersøkelse (USMLE), STEP-1,2 og 3. Navnet til denne eksamenen er vanligvis avhengig av hvordan det engelske ordet «STEP» blir oversatt til et lands nasjonalspråk. Spørsmålet er hvorfor vi må ta denne prøven på nytt, når utdanningen skal være jevngod med norsk utdanning? 

Vi mister vår kvalifikasjon mens vi prøver å få legeautorisasjon. Må vi som har gått gjennom hardt arbeid og trening i løpet av mange år, glemme våre ferdigheter i spesialisering?

«UMULIG» OPPGAVE. Fagprøven ved UiO består av tre deler. Den første er en digital del som har 140 multisvar-spørsmål over fire timer, deretter Objektiv, strukturert, klinisk eksamen (OSKE)

OSKE-delen har ti stasjoner. Den tredje delen er klinisk muntlig, som er en 30 minutters samtale med en pasient (ikke en reell pasient, men en som agerer som en).

Ifølge nettsiden til UIO heter det om fagprøven at kandidater må gå gjennom alle lærebøker i alle fagområder som ble brukt i løpet av hele medisinstudiet for seks års termin. Dette er en nesten umulig oppgave, og for oss som er spesialister som ikke skal ha autorisasjon utenfor vår spesialisering, burde dette heller ikke være nødvendig. Vi har ikke fått noe undervisning eller koordinerende samlinger, ingen tilgang til ferdighetssenter, og ikke fått noen anbefalinger om hva vi må gjøre for å forberede oss til fagprøven. Vi hadde kun et par informasjonsmøter på ZOOM om eksamensformatet.

FORVIRRENDE. Den digitale delen kun gir kort tid på hvert spørsmål. De praktiserer et «beste svar»-oppgaver. Det betyr at alle svaralternativene kan være riktige, men kun ett skal være det beste. Dette er svært forvirrende. Dessuten har vi ikke fått noen dokumentasjon eller bekreftelse av våre resultater fra eksamens organisatorene. Vi har fått fasiter, og vi har selv måttet regne ut vår prosent.

De to andre eksamensdelene; OSKE og Klinisk muntlig, opplevdes som diskriminerende og respektløse. Mange av oss ble behandlet dårlig på disse delene. For det første opplevde mange at eksaminator sa at det gikk bra, og at kandidaten fikk ros etter at oppgaven var utført, men til slutt står det «ikke bestått» akkurat på denne delen. Mange av kandidater opplevde et par eksaminatorer som ikke brød seg om kandidat-tiden, som var på bare syv minutter per oppgave, eller om generelle regler på eksamen. Resultatet av alt dette ble dårlige karakterer.

Kandidater har fått tilbakemeldinger som har ikke har noe med virkeligheten å gjøre, og noen av begrunnelsene ble opplevd som svært fornærmende.

UTEN FORKLARING. Vi aner ikke hvilke kriterier vi ble eksaminert etter: «Vi ønsker ikke at scorings-skjemaer publiseres fordi dette vil si veldig mye om oppgaver», sier fagprøvens organisatorer. Hvordan kan man forberede seg til en eksamen hvis man vet ikke hva hun/han skal eksamineres i?

På forhånd er det bestemt at bare 30 prosent av oss kan få bestått gjennom et kull. Hva slags kriterier gjelder på denne fagprøven for å velge disse 30 prosentene? Hva skal de andre gjøre – de som ikke var så heldig å få sin plass blant dem.

Fagprøven koster nesten femti tusen kroner. Dette er et stort beløp for mange, og enda større for oss som forsøker å etablere oss her i Norge. For disse pengene får vi kun gå opp til eksamen. Dessuten betaler vi dette beløpet uten å få vite hvorfor det er så dyrt. Vi har ikke fått noen detaljert kvittering – eller forklaring om kostnadene for å arrangere fagprøven.

VI VIL BIDRA. Vi som kommer fra landene utenfor EU/EØS og Sveits, må dessuten gjennomføre Lege i spesialisering (LIS) på nytt for igjen å kunne jobbe i sin spesialisering. Følgende er et sitat fra et brev til en av våre kolleger fra en av fagprøvens koordinatorer: «Fagprøven er ikke en prøve som skal gi legespesialister rett til å jobbe som dette i Norge. Etter å ha bestått fagprøven kan man arbeide som bl.a. fastlege.»

Nyutdannede leger må gjennomføre Allmennlege i spesialisering (ALIS) i opptil fire år til å få rett å kalle seg fastleger. Vi oppfatter at Norge gjør sitt for at vi ikke skal bli gode nok fastleger – istedenfor å gi oss mulighet til å fortsette å jobbe i spesialisering.

Mange av oss er spesialister med mange års erfaring. Vi mister vår kvalifikasjon mens vi prøver å få legeautorisasjon. Må vi som har gått gjennom hardt arbeid og trening i løpet av mange år, glemme våre ferdigheter i spesialisering? Vi som blir «kassert» gang på gang, taper på dette.

Norge trenger flere leger. Vi er allerede her i landet – og vi vi vil bidra til Norges beste.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter. Alle er spesialistutdannede leger utdannet utenfor EU/EØS og Sveits, og som nå er fagprøvekandidater.

Powered by Labrador CMS