Barnevernet på vaklende bein – fortsatt?

Kronikk: Arild Furuseth, sosionom og tidligere leder av barnevernet i Nes og Bærum

I 1896 FIKK Norge sin første barnevernslov; «Lov om behandling av vanvyrdede og forsømte Børn» – også omtalt som Vergerådsloven.

Vergerådet fikk ansvar for å føre tilsyn med barns oppvekstsvilkår med vekt på å gripe inn overfor barn og unge på grunn av kriminalitet eller atferdsvansker – og overfor foreldre som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver.

Kort sagt var det tale om sosial renovasjon – og ikke sikring av barnas rettigheter.

BARNERØVER-RYKTET. Vergerådsloven gjaldt frem til 1993, da Lov om barnevern kom. Denne samlet i seg bestemmelser fra vergerådsloven og forsorgsloven, og vektla at lovens hensikt var å sikre barns beste. Selv om barnevernloven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak, var dette ikke nok til å fjerne barnevernets ry som «barnerøveren».

Kommunene har hatt et hovedansvar for barnevernet helt fra vergemålstiden, men underveis har rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune (nå region) og kommune blitt endret. Mens kommunene tidligere førte saker frem til omsorgsovertakelse, er det i dag de såkalte fylkesnemndene, oppnevnt av staten og satt sammen med både fagkyndige og vanlige borgere, som fatter tvangsvedtak.

Nemndene skal behandle sakene i samsvar med de grunnreglene som gjelder for god saksbehandling i domstolene. Fortsatt har kommunene hovedansvaret for å forberede sakene for fylkesnemndene. Det overordnede ansvaret for tilsynet med barnevernet har Helsetilsynet.

RYKTET MÅ AVLIVES. Til tross for mange reformer og omorganiseringer har barnevernet fortsatt å leve med arven fra vergemålstiden, med ryktet som barnerøver.

Statistikken for 2019 forteller imidlertid at barnevernets arbeid i stor grad handler om forebygging og hjelp. Av de cirka 58.000 bekymringsmeldingene til barnevernet resulterte dette i 2019 kun i 993 tvangstiltak; en kraftig reduksjon fra tidligere år.

Barnevernets ry som barnerøver bør derfor avlives med aktiv informasjon. Av erfaring vet jeg at det siste ansatte i barnevernet ønsker å gjøre, er å igangsette en prosess med begjæring om omsorgsovertakelse med tvang.

SKADELIG MEDIEOMTALE? Norge har vært dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Disse sakene har vist at barnevernets arbeid ofte handler om en avveiing mellom ulike menneskerettigheter: foreldre og barns rett til familieliv og opprettholdelse av familierelasjoner og barns rett til beskyttelse mot omsorgssvikt, vold og overgrep. EMD-sakene har utgangspunkt i tvangstiltak fra barnevernets side, oftest begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne overfor forholdsvis små barn. I flere av sakene har det dreid seg om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, og om adopsjon.

I mediene omtales barnevernet oftest i forbindelse med omsorgsovertakelser og konflikter rundt dette. Ikke minst gjelder det omtalen av omsorgsovertakelse hvor familier fra en annen kultur er involvert, som i EMD-sakene. Etter egne erfaringer, kan frykten for negativ medieomtale trolig utgjøre en fare for at barnevernet ikke griper inn i saker de burde ha grepet inn i.

ORGANISERING. Regjeringen har varslet en Norsk offentlig utredning (NOU) om barnevernet. Om man skal håpe på en virkelig forbedring i barnevernets kapasitet og kvalitet, er det behov for både organisatoriske grep og en betydelig ressurstilførsel, både i form av økt kompetanse og flere ansatte.

Etter min vurdering bør barnevernets tiltaksapparat regionaliseres i større grad enn i dag. I NOU-forslaget foreslås det at når kommuner har fem eller færre barnevernsansatte, må den inngå samarbeid med andre kommuner. En kommune med om lag 1000 innbyggere kan ha gode kvaliteter miljømessig, men kan gi store utfordringer for et profesjonelt arbeid, fordi alle kjenner alle.

RESSURSER – OG KOMPETANSE. Barnevernet arbeider ofte med begrensede ressurser – og i konflikt med foreldre og deres advokater – men ikke sjelden også med motstand fra de profesjonelles rekker i skole, helsevesen og hos lokalt folkevalgte.

Spørsmålet er om barnevernet fortsatt lever for mye i arven etter forsorgsvesenet og arbeider for mye med renovasjon, i stedet for å ha rollen som barnets og familiens støttespiller. Det er behov for en vesentlig styrking av bemanning og kompetanse. Spesielt overfor familier fra en annen kultur er det nødvendig med mer kulturell kompetanse i tillegg til psykologisk kompetanse.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han er styremedlem i Gamle Oslo Høyre, har et verv i bydelen Gamle Oslo og er medlem av Rådet for psykisk helse og rus.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven