Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Barnevernet på vaklende bein – fortsatt?

Barnevernet har i liten grad klart å etablere seg som en tydelig autoritet og ressurs for familier og barn – og utsettes ofte for angrep i offentlig debatt. Hvorfor? Lever barnevernet fortsatt i arven etter forsorgsvesenet?

Publisert: 2021-04-05 — 17.19

Arild Furuseth

Kronikk: Arild Furuseth, sosionom og tidligere leder av barnevernet i Nes og Bærum

I 1896 FIKK Norge sin første barnevernslov; «Lov om behandling av vanvyrdede og forsømte Børn» – også omtalt som Vergerådsloven.

Vergerådet fikk ansvar for å føre tilsyn med barns oppvekstsvilkår med vekt på å gripe inn overfor barn og unge på grunn av kriminalitet eller atferdsvansker – og overfor foreldre som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver.

Kort sagt var det tale om sosial renovasjon – og ikke sikring av barnas rettigheter.

BARNERØVER-RYKTET. Vergerådsloven gjaldt frem til 1993, da Lov om barnevern kom. Denne samlet i seg bestemmelser fra vergerådsloven og forsorgsloven, og vektla at lovens hensikt var å sikre barns beste. Selv om barnevernloven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak, var dette ikke nok til å fjerne barnevernets ry som «barnerøveren».

Barnevernets bemanning og kompetanse må styrkes, og ryktet som barneræver må avlives. Spesielt overfor familier fra en annen kultur er det nødvendig med både psykologisk og mer kulturell kompetanse

Kommunene har hatt et hovedansvar for barnevernet helt fra vergemålstiden, men underveis har rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune (nå region) og kommune blitt endret. Mens kommunene tidligere førte saker frem til omsorgsovertakelse, er det i dag de såkalte fylkesnemndene, oppnevnt av staten og satt sammen med både fagkyndige og vanlige borgere, som fatter tvangsvedtak.

Nemndene skal behandle sakene i samsvar med de grunnreglene som gjelder for god saksbehandling i domstolene. Fortsatt har kommunene hovedansvaret for å forberede sakene for fylkesnemndene. Det overordnede ansvaret for tilsynet med barnevernet har Helsetilsynet.

RYKTET MÅ AVLIVES. Til tross for mange reformer og omorganiseringer har barnevernet fortsatt å leve med arven fra vergemålstiden, med ryktet som barnerøver.

Statistikken for 2019 forteller imidlertid at barnevernets arbeid i stor grad handler om forebygging og hjelp. Av de cirka 58.000 bekymringsmeldingene til barnevernet resulterte dette i 2019 kun i 993 tvangstiltak; en kraftig reduksjon fra tidligere år.

Barnevernets ry som barnerøver bør derfor avlives med aktiv informasjon. Av erfaring vet jeg at det siste ansatte i barnevernet ønsker å gjøre, er å igangsette en prosess med begjæring om omsorgsovertakelse med tvang.

SKADELIG MEDIEOMTALE? Norge har vært dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Disse sakene har vist at barnevernets arbeid ofte handler om en avveiing mellom ulike menneskerettigheter: foreldre og barns rett til familieliv og opprettholdelse av familierelasjoner og barns rett til beskyttelse mot omsorgssvikt, vold og overgrep. EMD-sakene har utgangspunkt i tvangstiltak fra barnevernets side, oftest begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne overfor forholdsvis små barn. I flere av sakene har det dreid seg om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, og om adopsjon.

I mediene omtales barnevernet oftest i forbindelse med omsorgsovertakelser og konflikter rundt dette. Ikke minst gjelder det omtalen av omsorgsovertakelse hvor familier fra en annen kultur er involvert, som i EMD-sakene. Etter egne erfaringer, kan frykten for negativ medieomtale trolig utgjøre en fare for at barnevernet ikke griper inn i saker de burde ha grepet inn i.

ORGANISERING. Regjeringen har varslet en Norsk offentlig utredning (NOU) om barnevernet. Om man skal håpe på en virkelig forbedring i barnevernets kapasitet og kvalitet, er det behov for både organisatoriske grep og en betydelig ressurstilførsel, både i form av økt kompetanse og flere ansatte.

Etter min vurdering bør barnevernets tiltaksapparat regionaliseres i større grad enn i dag. I NOU-forslaget foreslås det at når kommuner har fem eller færre barnevernsansatte, må den inngå samarbeid med andre kommuner. En kommune med om lag 1000 innbyggere kan ha gode kvaliteter miljømessig, men kan gi store utfordringer for et profesjonelt arbeid, fordi alle kjenner alle.

RESSURSER – OG KOMPETANSE. Barnevernet arbeider ofte med begrensede ressurser – og i konflikt med foreldre og deres advokater – men ikke sjelden også med motstand fra de profesjonelles rekker i skole, helsevesen og hos lokalt folkevalgte.

Spørsmålet er om barnevernet fortsatt lever for mye i arven etter forsorgsvesenet og arbeider for mye med renovasjon, i stedet for å ha rollen som barnets og familiens støttespiller. Det er behov for en vesentlig styrking av bemanning og kompetanse. Spesielt overfor familier fra en annen kultur er det nødvendig med mer kulturell kompetanse i tillegg til psykologisk kompetanse.


Tilleggsinformasjon
: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han er styremedlem i Gamle Oslo Høyre, har et verv i bydelen Gamle Oslo og er medlem av Rådet for psykisk helse og rus.

 

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

  • Kari Bjørnaas 08.04.2021 11.41.51

    Spesifiser tittel:

    Det er uheldig at barnevernet og kritikken mot det fremstilles så uriktig som det denne artikkelforfatteren gjør. Hans egen bakgrunn i barnevernet, formidler en faglig tyngde som gjør at feilene i artikkelen blir ekstra oppsiktsvekkende. Blant annet mener han EMD dommene først og fremst viser at det er interessekonflikter mellom barn og foreldre. Dette er direkte feil. I Strand Lobben vs. Norge (den prinsipielt viktige Storkammerdommen) ble barnet tatt fra en ung mor under påskudd av at barnet var ved å sulte ihjel. Dette på tross av at mor og barnet var på mødrehjem. I Hernehult vs Norge stilte barnevernet diagnosen Münchausen by Proxy på foreldrene, fordi de var uenige i at barnet foreldrene bad om utredning på var sykt. Senere ble diagnosen EDS stilt, og gutten ble tilbakeført. Hans søsken, som det ikke i utgangspunktet var knyttet bekyrming til, forble i fosterhjem. Vi må slutte å gjenta gamle sannheter, og se på fakta. Barnevernet i Norge fungerer ikke som vi ønsker og tror.

  • Yngve Nedrebø 07.04.2021 14.17.19

    Historiker, dokumentalist

    Barnevernsloven gav liten bedring. Mediene kom fra tid til annen med rystende avsløringer, om «seks år i helvete» og kvinnen som overlevde årene på barnehjemmet med systematiske overgrep, som sa at «ingen av guttene er i live, vi tør ikke tenke på hva guttene ble utsatt for.» Det ble krevd gransking. Det ble stadig avvist. Det tok nesten 50 år. «Drægebøutvalget» ble nedsatt av fylkesmannen i Hordaland i 2001, og skulle se på barnehjemmene i Bergen 1954-1980. Dokumentasjonen fra disse institusjonene var borte. Granskerne snakket med overlevende og trodde på dem. Da rapporten ble lagt fram, gråt statsråden. Med god grunn. Man trøstet seg med at det var kommet en ny lov. Granskingen i Bergen førte til NOU 2004: 23 «Barnehjem og spesialskoler under lupen – Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980». Funnene i Bergen var landsgyldige og landsdekkende. Kompensasjoner ble tilbudt. Men hva hjelper noen hundre tusen kroner for et ødelagt liv?

  • Yngve Nedrebø 07.04.2021 14.08.36

    Historiker, dokumentalist

    Vergerådsloven og vergerådene fungerte de fleste steder heller dårlig. Mange av barnehjemmene som skulle sikre barna mot «sædelig Undergang», ble avslørt som institusjoner der overgrep og usedelighet fikk blomstre. I 1907 kom boken «Under Loven» og avslørte en utålelig brutalitet. Folk ble rystet, men ikke noe skjedde. I 1939 kom filmen «De vergeløse», vergeløse skapt av vergerådene. Igjen ble folk sjokkert, men ikke noe skjedde. Krigen kom. Etter krigen kom det nye avsløringer, av institusjoner der barn vokste opp med matmangel og fysiske og psykiske overgrep. De ansvarlige skjønte at vergerådene og vergerådsloven måtte bort. Den ble erstattet av barnevernsloven i 1953. Kampen mellom pedagogikk og sosialpolitikk endte opp med at barnevernsloven i 1953 la sin verbale hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltak skulle bare benyttes om rene hjelpetilbud ikke førte frem. Hjelper det egentlig med nye lover, om aktørene og holdningene får fortsette som før?

  • Yngve Nedrebø 07.04.2021 13.58.52

    Historiker, dokumentalist

    Loven fra 1896 het "Lov om Behandlingen af forsømte Børn". Det fantastiske tillegget "vanvyrdede" er kreativt satt til i 2010. Loven siktet seg inn mot barn under 14 års alder som hadde «forøvet en strafbar Handling», eller som gjennom foreldrenes eller oppdragers «Lastefuldhed eller Forsømmelighed» var truet, og som derfor måtte reddes fra «sædelig Undergang». Da skulle det offentlige kunne sende barnet til en «paalidelig og hæderlig Familie», eller plassere barnet på barnehjem. Svært mange barn ble bortsatt i vergerådslovens tid. Statistikken viser at det gjaldt 6181 barn i en befolkning på 2,7 millioner i 1926. Det er omtrent like mange som i dag, sett i forhold til folketallet. Barnerøveriet er altså på samme nivå i dag som den gang. Det gikk dårlig med de fleste som ble «reddet». Ikke ulikt dagens situasjon, det heller. I kronikken står det at vergerådsloven stod ved makt til 1993. Så ille var det tross alt ikke! Den ble erstattet av barnevernsloven i 1953.

  • Ragnvald Bjørgaas Petersen 07.04.2021 13.49.13

    Lege

    Barnevernet fortjener sitt rykte fordi flere barn tas daglig året gjennom uten at man fører bevis for at barna får det bedre. Når det ikke er noen åpenbar grunn til at barna skal tas, støtter barnevernet seg på sakkyndige som de selv betaler og som stort sett er enige med barnevernet. Hjelpetiltakene fungerer som bevisinnsamling, og dobbeltrollen som hjelper og tvangsutøver ødelegger barnevernets evne til å samhandle med familiene. Kompetansen er svak, først og fremst fordi faget i seg selv har svak vitenskapelighet. Tilknytningsteoriene som barnevernet praktiserer etter er lite etterprøvbare og farlige for familiene, og kan ramme vilkårlig. Kjærlighet mellom barn og foreldre har liten plass når barnevernet evaluerer omsorg. Barnevernets arbeidsmetoder og dynamikk med familiene skaper motsetninger og konflikter, og når en konflikt først har oppstått, er barnevernet ute av stand til å vurdere brukerens omsorgsevne. Politikerne ønsker i realiteten ikke noen endring av dagens barnevern.

  • Kari Bjørnaas 06.04.2021 11.21.52

    Spesifiser tittel:

    1. Kritikken mot barnevernet er faglig tung. Den handler ikke om myter. 2. Den forebygging og hjelp som drivers fungerer ikke. Man foretar like mange omsorgsovertakelser i Norge som det man gjør i land der dette ikke er fokus overhode. 3. Bare antallet akuttvedtakene var i 2019 på hele 981. Bruk av tvang er langt mer omfattende enn det som her hevdes. 4. Sakene i EMD favner bredt, og kritiserer saksbehandling, begrunnelser og vedtak. Storkammerdommen gjaldt en norsk alenemor. Barn og foreldre har begge rett til familieliv. 5. Ressursbruken i norsk barnevern er stor: 27 milliarder kroner i året. Vesentlig mer enn politiets budsjett. Hvorfor er det ikke nok? Prioriteres oppgavene riktig? 6. Mediene omtaler bruk av politimakt, manglende rettsikkerhet, terskel for meldeplikt, manglende kompetanse, og mye mer. Ikke bare omsorgsovertakelser og konflikt med foreldre. Vi må tilstrebe en faglig debatt om barnevern. Ikke mytespinning.

Nyheter fra startsiden

Kreftkonferansen

DM Arena The Way Out Of The Pandemic

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!