Er Høyesterett på kollisjonskurs med seg selv?

Bør sakkyndige fritas for å konkludere i barnevernssaker med store usikkerhetsmomenter? I så fall må rettens administratorer, dommerne, bære ansvaret som er rettens oppgave: Å dømme uhildet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Eivind Meland

Kronikk: Eivind Meland, professor emeritus og allmennlege, Bergen
Lena Hellblom Sjögren, Ph.D. og psykolog i Testimonia, Sverige

HØSTEN 2019 OG våren 2020 ble Norge dømt seks ganger i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg for å ha krenket retten til familieliv i barnevernssaker. En rekke tilsvarende saker er også godkjent til behandling i EMD.

27. mars i fjor behandlet Høyesterett i storkammer tre saker for å sette en ny standard for rettspraksis i barnevernssaker. I to saker satte Høyesterett en standard i tråd med EMDs rettsprinsipp om at retten til ankebehandling skal respekteres, og at samvær skal ha gjenforening som målsetting. I den tredje saken fikk tingretten medhold i at samværet skulle begrenses til minstestandard – med begrunnelse i at barnet befant seg i en «sårbar situasjon».

Lena Hellblom Sjögren

TIL BARNETS BESTE? Disse dommene demonstrerer hvordan rettssystemet er klemt mellom hensynet til EMDs forståelse av barnets menneskeretter og et sentimentalt maktspråk, som ofte trumfer barnets rett til familie slik paragraf 8 i Menneskerettskonvensjonen (EMKs) bestemmer.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har i flere av dommene mot Norge fremholdt at retten til familie, og kontakt med begge biologiske foreldre, er av grunnleggende betydning for hva som er til «barnets beste». Det kan se ut som om Høyesterett mener at barnets beste først og fremst er et prosessuelt krav hvor de sakkyndiges skjønn får sterk innflytelse.

VEDVARENDE RETTSPROBLEM? Dermed er det en fare for et vedvarende rettsproblem når Høyesterett, i likhet med andre rettsinstanser i Norge, lener seg så sterkt på sakkyndiges vurderinger.

I andre land, som for eksempel i USA, er kravene til sakkyndiges vurderinger vesentlig skjerpet. Ifølge håndboken for rettspsykologi fra American Psychology Associations (APA) har det vært et skifte fra blind tiltro til sakkyndighetserklæringer til kritisk undersøkelse av ekspertuttalelser. APA har også tydelig omtalt at skadevirkningene av «foreldrefremmedgjøring» må være sentral i sakkyndiges vurderinger.

I Norge trues rettssikkerheten av at sakkyndige og dommere fortsatt følger en instruks fra Barne og likestillingsdepartementet om å unngå «myter og stereotypier» hvis en rettspart påberoper seg slik fremmedgjøring.

I Norge trues rettssikkerheten av at sakkyndige og dommere fortsatt følger en instruks om å unngå «myter og stereotypier» hvis en rettspart viser til fremmedgjøring

UHELDIG KULTUR. Juristen, psykologen og forfatteren Grethe Nordhelle pekte i 2011 på en uheldig kultur av overdreven tiltro til de rettssakkyndiges konklusjoner – ved at dommere har få kritiske merknader til deres konklusjoner og tillegger kunnskap fra andre kilder i rettsforhandlingene liten eller ingen vekt.

I 2015 utarbeidet Riksadvokaten, Dommerforeningen og andre en kravspesifikasjon til sakkyndigarbeid for retten. De viktigste kravene var at den sakkyndige måtte være åpen om hvilke usikkerhetsmomenter som var knyttet til årsaks-vurderingene og åpenhet om hvilken prediktiv usikkerhet som knyttet seg til konklusjonene.

SLETT KVALITET. Vi har flere eksempler på at slike krav ikke etterkommes av sakkyndige, og at rettens konklusjoner baserer seg på sakkyndigrapporter av slett kvalitet.

For eksempel har Høyesterett i en nylig avsagt dom om opphevelse av omsorgsovertakelse (sak nr. 20-035781SIV-HRET), tillagt uttalelsene fra to enige rettsoppnevnte psykologer uforholdsmessig stor vekt. Dokumentasjon fra privat oppnevnt sakkyndig ble nærmest oversett, slik Nordhelle beskrev i 2011. Fra de sakkyndige og domstolen ble det sett bort ifra at påstander fra barnevern og fosterforeldre ble gjendrevet, at det var dokumentert fra tredjepart at barnet før tvangsvedtaket viste tillit til egne biologiske foreldre, og at det var dokumentert at barnet var utsatt for foreldrefremmedgjørende påvirkning fra fosterforeldre.

De sakkyndige og retten hadde heller ikke veid risiko for skade ved fosterhjemsplassering mot risiko i eget hjem (Lena Hellblom Sjögren; personlig meddelelse).

FALLGRUVER. I en annen sak (HR-2019-1230-A) tillot retten en mor å flytte til Italia med to små barn, vekk fra far og halvsøsken i Norge. Sakkyndigrapporten for Høyesterett fremsto som tendensiøs og partisk. Blant annet spekulerte sakkyndig om mors «potensielle fremtidige problemer» ved å bli boende i Norge, problemer som så langt ikke hadde manifestert seg. Sakkyndig mente også å vite at barna verdsatte kontakten med besteforeldrene i Italia høyere enn kontakten med far og fars familie i Norge.

Grethe Nordhelle har i en aktuell artikkel i Tidsskrift for familierett, barnevernsrett og arverett beskrevet hvilke farer som ligger i at sakkyndige får så stor innflytelse på norsk rettspraksis.

De lar seg nemlig forføre, og faller villig vekk i fallgruver. De vanligste av syv fallgruver er:

  • Den sakkyndige vurderer saken kun ut fra én hypotese som hun eller han «gifter seg med» tidlig i utredningen.
  • Det er ingen grenser for hva en manipulerende person kan regissere for selv å komme i et gunstig lys.

Nordhelle mener at det er så store usikkerhetsmomenter tilknyttet sakkyndiges arbeid at de må fritas for oppgaven å konkludere. Da må rettens administratorer, dommerne, tre ut av sin beskyttede tilværelse og bære det ansvaret som skulle ha vært rettens oppgave: Å dømme uhildet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven

Powered by Labrador CMS