Se deg selv slik du ser dine pasienter!

For mange er det nyttig å ta et skritt tilbake og tenke over egen situasjon og egne valgmuligheter. Også leger har en grense for «anaerobt mentalt stoffskifte». Så lenge du lever, kan du ta nye valg som puster liv til livet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Jørgen Rygh

Kronikk: Jørgen Rygh, spesialist i psykiatri og indremedisin, Villa Sana Modum Bad

I TANKEVEKKENDE reportasjer i Dagens Medisin (01/02-2021) fortalte 20 kommuneleger om svært krevende utfordringer tilknyttet pandemien, og fastlege Gisle Roksund i Skien tegnet et dystert bilde av fastlegesituasjonen i sin region. Andre års medisinstudent Evgenia Taranova skrev innsiktsfullt om hvorfor – og hvordan – fremtidige leger må lære å ta vare på seg selv, og viser til bekymringsfulle studier om legers psykiske helse.

En utsiktspost til dette «landskapet» er Villa Sana – arbeidshelse på Modum Bad, et forebyggende tilbud for leger gjennom Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP).

AKUTTE UTFORDRINGER. Det er en stor, og økende, søkning fra leger til dette tilbudet, både til dagsrådgivninger og kurs. Det har det vært over tid, og det kan synes som om pandemien kommer i tillegg til vekten av de utfordringene mange leger står i. Pandemien gir akutte utfordringer, men i tillegg skaper den en ramme rundt våre alles liv, som også treffer legene på et eksistensielt plan, og etterlater behov for å stoppe opp og vurdere egen livssituasjon med alt det innebærer. Yrkeslivet som lege er en del av det.

Medisinerstudent Evgenia Taranova er opptatt av forebygging gjennom styrking av medisinerutdanningen, og etterlyser utvikling av kompetanse på selvrefleksjon i forhold til psykiske utfordringer som lege. Kommunelegenes og fastlegenes situasjon, slik den skildres, tydeliggjør at det hviler et tungt ansvar på både fagpolitiske aktører og politiske tillitsvalgte på alle plan.

Det er mye å ta tak i både personlig og på systemnivå, slik Dagens Medisin dokumenterer, og slik legene som oppsøker rådgivning og kurs på Villa Sana, opplever det.

TØYER STRIKKEN. Leger er en stor og heterogen gruppe, men noe synes å gå igjen: En stor vilje til å strekke seg i møte med pasienter som behøver deres tjenester.

Tuva Kolstad Hertzberg konkluderer i sin doktoravhandling «En jobb å leve med» (2018) slik: «Studien viser at leger strekker seg langt for å levere pasientbehandling på høyt nivå. Forventninger om å være en god lege som er lojal overfor faget, arbeidsoppgaver og kolleger og samtidig usikkerhet rundt hva som er godt nok, kombinert med legens rolle i helsevesenet, kan gjøre det vanskelig å ta hensyn til egne behov»

Forventninger om å være en god og faglig lojal lege, med usikkerhet om hva som er godt nok, kan gjøre det vanskelig å ta hensyn til egne behov

Går det litt generelt an å tenke at det handler om identitet, som menneske og som fagperson? Og at dette har nedfelt seg i forventninger og strukturer? Kan det være at leger i stor grad yter ut over det bærekraftige? Og at dette er et ideal som vi kontinuerlig sosialiserer våre kommende kolleger inn i?

BRYTNINGENE. Legers liv endres i takt med samfunnsutviklingen. Flere kvinner velger legeyrket, det er endrede rolleforventninger til kjønnene, menn og kvinner ønsker like stor deltakelse i barnas liv ved siden av jobb, økt oppmerksomhet om faglige retningslinjer og feil, brytninger mellom nye og gamle lederidealer, omfattende dokumentasjon- og rapporteringskrav, endret sosial status og privilegier, er temaer som går igjen i rådgivningssamtalene. Listen er lang når vi skal beskrive brytningene som treffer legene individuelt og samfunnsmessig.

Legene kjemper med de forventningene de selv og samfunnet stiller til dem. En kamp med mange verdifulle resultater, men også betydelige påkjenninger. Dagens Medisin beskriver legenes situasjon under pandemien i primærhelsetjenesten, men min erfaring er at det store bildet i dette gjør seg like gjeldende i spesialisthelsetjenesten.

GJØR OPP STATUS! Legene og samfunnet har, med hver sine perspektiver og prioriteringer, kollektivt ansvar for dagens situasjon. For den enkelte lege, som mennesker flest, er det likevel nødvendig og viktig å gjøre opp status og ta ansvar for sin egen situasjon: Hvordan har jeg og mine det? Ikke bare: Hva får jeg gjort?

Hvordan kjennes det ut i kroppen, og hva sier følelsene mine om det livet jeg lever? Overstyres jeg av idealer og gode forsett? Vilje er en god og viktig ressurs for å løse kriser, noe som ikke er ukjent for leger, men hvordan blir det som foretrukne mestringsstrategi i lengden?

Hva driver meg? Vil jeg dette, eller er jeg styrt av andres forventninger? Hva er vinningen og hva ofrer jeg?

Hva slags liv ønsker jeg meg, og er jeg på vei dit? Er det verd det, eller skal jeg justere kursen? Hva sier de som står meg nær når de ser meg og hører om jobben min jeg forteller om?

Hvis jeg kunne tenke fritt, hva ønsker jeg av livet da? Kan jeg gjøre noe for å styre mer i den retningen? Hvilke grep må jeg ta da?

ET SKRITT TILBAKE. Dette er selvrefleksjon. Kan jeg selv ivareta en prosess som gir meg kontakt med meg selv og disse viktige spørsmålene, eller bør jeg be noen andre være med meg inn i dette?

På Villa Sana snakker vi daglig med leger om disse spørsmålene. Selv om fokus må og skal være på endringer på systemnivå, er det for mange også nyttig å ta et skritt tilbake og tenke over egen situasjon og egne valgmuligheter.

Leger har som alle mennesker en grense for «anaerobt mentalt stoffskifte». Så lenge du lever, kan du ta nye valg som puster liv til livet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven

Powered by Labrador CMS