Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hvordan ivaretar vi barnets beste interesser?

Hvilke begreper skal anvendes når det er tale om å ivareta barnets beste interesser? Er den forhøyede risikoen for at det går galt med plasserte barn, mindre viktig å begrunne enn spørsmålet om hvorvidt barnet kan oppfattes som «mer tilknyttet» fosterforeldrene enn sine biologiske foreldre?

Publisert: 2020-09-07 — 10.27

Lena Hellblom Sjögren

Kronikk: Lena Hellblom Sjögren, dr.filos, legitimert psykolog

DEN EUROPEISKE menneskerettighetsdomstolen (EMD) har, i dommer fra 2019 og 2020, fastslått at den restriktive samværspraksisen i Norge bryter med menneskerettighetene.

Da myndighetene i 2009 hevet terskelen for tilbakeføring av barn til sine foreldre etter omsorgsovertakelse, ble ordlyden i paragraf 4–21 i barnevernloven endret fra «Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg», til «Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg».

Norges barnevernstjenester ble også bedt om å øke bruken av tvangsadopsjon som barnevernstiltak.

BEHOV FOR ENDRINGER. I avgjørelsene fra Høyesterett (mars 2020), fastslo domstolen at der er behov for endringer i norsk barnevernspraksis.

At endringen av barnevernloven 4–21 er lovstridig, er på nytt anført – og prøvd for Høyesterett i august – av en advokat som representerer et foreldrepar.

Frem til nå har ikke forskningen vist på en pålitelig måte at det finnes positive effekter av å plassere barn i fosterhjem. Dommene mot Norge gir uttrykk for at et vedtak om omsorgsovertakelse, som en hovedregel, skal anses som midlertidig

Spørsmålet om det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet sitt forsvarlig omsorg, må stilles, sånn somvpraksis er. Men, for å tilvareta barnets beste interesse, må fosterforeldrenes omsorg sammenlignes med den omsorgen det er overveiende sannsynlig at fosterforeldrene kan gi barnet. Dette er ikke praksis.

Les også: En nøytral barnelov vil fremme barnets beste

MOTSETNINGER. Det må konstateres at det i nåvarende barnevernpraksis naturlig oppstår motsetninger mellom:

  • barnets behov for trygg omsorg og oppvekst, og fosterforeldrenes behov og ønsker, ut ifra at de arbeider på oppdrag av barnevernet mot betaling og med rett til å avslutte når de ønsker,
  • fosterforeldrene/barnevernet og foreldrene, som har behov og ønsker å gi barnet sitt trygg omsorg og oppvekst hos seg, men av barnevernet tillates å ha samvær to–seks ganger i året, og da ikke ofte i hjemmet sitt, oftest bare noen korte timer – og overvåket.

MIDLERTIDIG. Den europeiske menneskerettighetsdomstolens dommer mot Norge er et uttrykk for domstolens klare oppfatning om at et vedtak om omsorgsovertakelse som hovedregel skal anses som midlertidig. Familiegjenforening og tilbakeføring av omsorgen til foreldre skal være et overordnet siktemål. Men i norsk barnevernpraksis, siden 2009, kan barn ikke få gjenforenes med sin familie «dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet».

Dette såkalte tilknytningskriteriet står sentralt i de to akuelle sakene i Høyesterett.Omsorgsovertakelsen skal ikke oppheves hvis ikke tilknytningskriteriet – og omsorgskriteriet begge er oppfylt.

SUBJEKTIV OPPFATNING? Hvem er i posisjon til å avgjøre slike spørsmål?

Svaret er at de som i realiteten avgjør hvilke foreldre som er gode nok, og hvem som ikke er det, er de mange saksbehandlere som vannligvis raskt avløser hverandre i en barnevernsak. Er de spesielt egnet for slike avgørelser? Har de metoder for å vurdere slike, i grunnen subjektive begrep, som god nok omsorg og god nok tilknyting?

Det overordnede prinsippet er at barnets beste interesser i alle tilfelle må være oppfylt. I Norge og i Sverige snakkes det om barnets beste, noe som avgjøres av subjektiv oppfatning i hvert enkelt tilfelle.

Hvis man i stedet tar sitt utgangspunkt i den faktiske betydningen av «the child´s best interests», og snakker om barnets beste interesser, kan det konsateres at dette er mulig å fastslå objektivt som generelt gjeldende. Dette ville gi en sikrere grunn til å fatte beslutninger om barnas fremtid, både i barnevernsaker og i barnefordelingssaker.

VIKTIGE FAKTORER. Ut ifra forskning om barns helse og utvikling, i tillegg til samlet menneskelig erfaring, kan det fastslås at det i «alle barns beste interesse», er:

  • å få vilkårsløs kjærlighet og bekreftelse fra mennesker som står dem nær og som finnes for barna når de vokser opp – og deretter sa lenge de lever. Oftest er det foreldrene som etablerer slike kærlighesbånd til barna. Dette var et ord John Bowlby prøvde innen han bestemte seg for å beskrive det som på norsk karakteriseres som tilknytning,
  • å bli ivaretatt materielt med bosted, mat, klær og bli passet på, for å utvikle egne evner til å klare seg mer og mer selvstendig,
  • å få akseptert sine menneskerettigheter, som retten til liv, til utdanning, til familieliv, til å beholde sin identitet, og til – uten påvirkning i noen bestemt retning, fritt kunne uttrykke sine meninger.

TILKNYTNINGEN? Et barnevern vurderer iblant foreldre negativt uten at det finnes misbruk eller dårlig omsorg som grunn. Da kan de finne på å lete etter et bedre hjem for barnet fordi, sånn som de oppfatter det, anser at foreldrene svikter i barnets omsorg.

Hvis de da lærer fra seg at barnet de har funnet et fosterhjem til, skal kalle fosterforeldrene for mamma og pappa, og etter en tid konkluderer at tilknytingskriteriet ikke er oppfylt – betyr dette da at barnet er godt nok tilknyttet fosterforeldrene og fremdeles kommer til å få godt nok omsorg i fosterhjemmet, og ikke med foreldrene sine?

RISIKOEN. Jeg kan ikke forstå at barnets forhold i fosterhjemmet, og usikkerheten den innebærer for barnet, ikke skal ha noe å si i disse avgjørelsene om barnas fremtid. Frem til nå har ikke forskningen vist på en pålitelig måte at det finnes positive effekter av å plassere barn i fosterhjem. Undersøkelser viser at det er en forhøyet risiko for at det går galt med plasserte barn; med økt risiko for at de mislykkes i skolen, trenger hjelp i psyksik helsevernt, bli rusmisbrukere, kriminelle – og en økt selvmordsrisiko.

Er slik risiko mindre viktig å begrunne enn spørsmålet om hvovidt barnet kan oppfattes som «mer tilknyttet» fosterforeldrene enn sine biologiske foreldre?

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har utgitt bøkene «Hemligheter og minnen», «Barnets rätt till familjeliv» og «Testimonia».

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

DM ARENA DIGITAL: Post ESMO

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!