Feil om kognitiv atferdsterapi ved ME
Det er gjennomført minst syv randomiserte, kontrollerte studier av individuell CBT ved ME.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus Universitetssykehus (Ahus)
I EN KRONIKK i Dagens Medisin om kognitiv atferdsterapi ved ME fremmer Sigmund Olafsen to oppsiktsvekkende påstander:
1) At det ikke finnes data som viser at kognitiv atferdsterapi (CBT) kan ha positiv effekt på pasienter med ME – altså en påstand om mangel på forskningsresultater.
2) At forskere innen dette feltet har brukt «kreative teknikker i den statistiske analysen» – altså en påstand om forskningsjuks.
SYV STUDIER. Påstand nr. 1 – om mangel på resultater – lar seg lett tilbakevise ved et raskt søk i PubMed: Det er gjennomført minst syv randomiserte, kontrollerte studier av individuell CBT ved ME; i tillegg finnes flere studier av nært beslektede varianter som gruppebasert CBT, familiebasert CBT, selvinstruksjons-programmer basert på CBT-prinsipper, osv.
Studiene viser gjennomgående positiv effekt på symptomer og funksjon hos både voksne og ungdommer, og dokumenterer videre at effekten kan holde seg over flere år, at full helbredelse er mulig hos noen pasienter, og at bivirkningsrisikoen er svært lav.
NYTTIG BEHANDLING. Allerede i 2006 konkluderte en norsk kunnskapsoppsummering med at CBT kan være nyttig behandling hos ME-pasienter. Senere forskning har styrket denne konklusjonen.
Allerede i 2006 konkluderte en norsk kunnskapsoppsummering med at CBT kan være nyttig
En lederartikkel i BMJ fra 2015, skrevet av professorer i henholdsvis infeksjonsmedisin og indremedisin, slo fast at «solid evidens fra en rekke kontrollerte studier viser at pasienter kan få symptomkontroll og bedret funksjonsnivå gjennom tverrfaglige intervensjoner som inkluderer gradert aktivitetstilpasning og kognitiv atferdsterapi» (min oversettelse).
HØYT RANGERT. Påstand nr. 2 – om forskningsjuks – faller på sin egen urimelighet. Studiene av CBT er gjennomført av flere uavhengige, velrennomerte forskningsgrupper, og publisert i høyt rangerte tidsskrifter. PACE-studien (publisert i Lancet) er blitt svært kraftig kritisert, men de ansvarlige forskerne har på overbevisende måte tilbakevist kritikken, en uavhengig granskning frikjente forskerne for etiske overtramp, og originalartikkelen er ikke trukket tilbake av tidsskriftredaksjonen.
Olafsen fremsetter også villedende påstander om studier jeg selv har vært ansvarlig for. Dette lar jeg ligge. Et viktigere spørsmål er hvorfor han ser seg tjent med å bruke uredelig retorikk i en «kamp» mot vitenskapelige resultater.
- Av hensyn til de mange lidende ME-pasientene burde alle gode krefter heller brukes på å:
- gi et godt CBT-tilbud til alle som kan ha nytte av denne teknikken, og
b) støtte opp om forskning som tar sikte på å undersøke effekten av CBT-beslektede metoder, slik som «Lightning Process».
Tilleggsinformasjon/referanser: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at fullstendig referanseliste kan fås ved direkte henvendelse til ham.
