Hvordan bør usikkerheten om koronaviruset kommuniseres?

Innlegg: Paal Espen Hambre, seniorrådgiver innen krisekommunikasjon og beredskap samt faggruppeleder for helse i Gambit Hill+Knowlton Strategies

SPANSKESYKEN SOM herjet mot slutten av første verdenskrig, tok livet av et sted mellom 50 og 100 millioner mennesker på global basis, og da fantes det knapt kommersiell luftfart. I 2019 fraktet flyselskapene nesten 4,6 milliarder passasjerer fordelt på nærmere 40 millioner avganger. Hver av dem en potensiell smittebærer.

Mye tyder også på at viruset smitter relativt lett, og dødeligheten er langt høyere enn ved ordinær sesonginfluensa. Så det er klart at folk er redde.

FRYKTEN. Helsemyndighetene vet allerede mye om viruset, og det synes jeg de har klart å få frem på en god måte. Men i et kommunikasjonsperspektiv er det ikke det de vet, som er utfordringen. Den største utfordringen er det de ikke vet, eller sagt på en annen måte – det de ikke kan vite.

Jeg var selv rådgiver for helsemyndighetene i krisekommunikasjon og beredskap under arbeidet med henholdsvis fugle- og svineinfluensaen i 2005-/06 og i 2009. Noe av det jeg husker best, er frykten for å si noe man ikke kunne belegge med fakta, og dermed skape unødig frykt eller urealistiske forventninger.

Samtidig presset mediene på for å få stadig mer informasjon, og det sentrale spørsmålet ble til slutt det samme som det vil bli også denne gang: Hvor mange vil bli syke og dø?

Les også: Mener at overdekning av koronaviruset kan legge press på myndighetene

FORUTSIGBARHETEN. Et sentralt element som skiller svineinfluensaen fra 2009 og dagens virus, er forutsigbarheten.

Koronaviruset har så langt hatt en relativt forutsigbar utvikling, og selv om det har høyere dødelighet enn først antatt, er dødeligheten likevel relativt sett lav. Og ikke minst, det er mennesker med pre-eksisterende sykdom og høy alder som får de alvorligste følgene.

Dette er som forventet.

KRITIKKEN. I 2009 så man derimot at unge og ellers friske mennesker endte opp med å dø av komplikasjoner som følge av svineinfluensaen, noe som økte kravet til helsemyndighetene om å gi en eller annen form for forutsigbarhet. Løsningen ble til slutt å gå ut med «worst-case»-estimater som tilsa at rundt 13.000 nordmenn potensielt kunne dø. Fasiten ble rundt 30 dødsfall som helt eller delvis kunne knyttes til svineinfluensaen.

Fra å først ha fått kritikk for ikke å kunne si noe sikkert om det som grunnleggende sett var usikkert, fikk man nå kritikk for at estimatene var sterkt overdrevet og dermed hadde skapt unødig frykt.

TILLITEN. Jeg kan med relativt stor sikkerhet si at helsemyndighetene vil oppleve de samme kommunikasjonsutfordringene nå – etter hvert som flere blir smittet av viruset.

Mediene vil, på vegne av det norske folk, kreve svar på ting som i realiteten ikke kan besvares med særlig grad av sikkerhet. Da må man spørre seg hvilken verdi en slik informasjon egentlig vil ha.

Jeg tør påstå at den ikke bare har lav verdi, men til og med kan være skadelig for den tilliten helsemyndighetene trenger fra befolkningen.

SANNHETEN. Da er det langt viktigere å skape forståelse og aksept for at man faktisk ikke vet, og sånn sett kommunisere det usikre med en stor grad av sikkerhet: «Nei, vi vet ikke hvor mange som vil kunne dø som følge av viruset, men det vi vet, er at helsevesenet vårt er forberedt på å ta imot et stort antall pasienter, om det blir aktuelt. Vi vet heller ikke hvem som vil bli syke, eller hvor syke de vil bli, men om sykdommen forholder seg slik den har gjort frem til nå, viser erfaringene fra andre land så og så. Vi vet dessuten hva man bør gjøre for å i størst mulig grad unngå smitte, men det finnes dessverre ingen garantier for at man likevel ikke kan bli syk».

Det er få områder i samfunnet man kan forvente at man til enhver tid har kontroll, heller ikke på området helse og sykdom. Befolkningen både tåler – og trenger – å høre sannheten.

Interessekonflikt/disclaimer: Gambit Hill+Knowlton Strategies er et ledende, internasjonalt kommunikasjonsbyrå med rundt 80 kontorer verden over. Selskapet oppgir å ha en rammeavtale med de seks største aktørene innen offentlig helse i Norge.