Det er IKT som virkelig truer pasientsikkerheten

Kronikk: Inge Glambek, leder av Norsk Kirurgisk Forening

TIDLIGERE I HØST publiserte både Aftenposten og Bergens Tidende, i sin papirutgave (27. oktober 2019), oppslag med fokus på sykehusenes interne feilmeldingsrutiner. Utgangspunktet var en undersøkelse som viste at bare rundt 30 prosent av anmeldte saker som var registrert hos Norsk pasientskadeerstatning (NPE), var meldt i sykehusenes egne skademeldingssystemer.

Dette skal vi ha konstant fokus på – og vi kan alltid forbedre oss. Men i rettferdighetens navn vil jeg forsvare sykehusene litt her. Tall må leses med forståelse.

UKLOKT FORSLAG. En stor del av skader som er meldt til NPE, dreier seg om forhold som først erkjennes eller oppstår etter at pasientene er ute fra sykehuset og dermed naturlig nok ikke meldes internt. Dette gjelder eksempelvis infeksjoner eller kroniske smerter etter operasjoner. Noe som også bidrar til ovenfornevnte forskjell i tall, er saker som meldes til NPE, men som verken er skader eller komplikasjoner og som aldri burde ha vært meldt i utgangspunktet.

Men når dette er sagt: Vi skal, og må, ha en åpenhet rundt erkjennelse og melding av skader og komplikasjoner. Det er sånn vi lærer. Derfor er det også et uklokt forslag fra Frp at helsepersonell skal stå personlig strafferettslig ansvarlig i disse situasjonene. Dette vil i hvert fall ikke stimulere til å anmelde egne feil og komplikasjoner.

FREMSKRITTENE. Det som i dag virkelig er den store utfordringen for pasientsikkerhet i sykehus, er informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Da jeg begynte som kirurg for 40 år siden, var IKT ikke utviklet. Pasientkurver, resepter, henvisninger – og deler av journalene – var håndskrevne, og alle deler av pasientlogistikken var analoge. Vi vil ikke tilbake dit: Uforståelig håndskrift og tungvinte systemer for eksempelvis uthenting av røntgenbilder var tidkrevende og langt fra trygt alltid.

Sakte, men sikkert, er nå alt digitalisert i mer eller mindre gode systemer. Noe av dette er udiskutabelt bra. Digitale røntgenbilder er lett og fort å hente inn. Elektronisk journal er lett å lese og lett å finne frem i. E-resepter er en både sikker og rask måte å formidle medisiner på. Elektroniske kurver tvinger oss til å føre pasientforløpene detaljert og fortløpende.

MEDALJENS BAKSIDE. Men medaljene har en bakside. Røntgenbilder som er tatt på ulike steder, er ikke alltid tilgjengelige for oss på sykehuset når pasienten kommer til konsultasjon på poliklinikken. Da er de nytteløse for oss. Elektronisk journal høres jo fint ut, men her må nå legene i stor grad skrive selv, og i en travel poliklinikk eller akuttmottak er det fort gjort å bruke «klipp og lim» og «fraser» (standardbeskrivelser). Dette fører til dårlige og unyanserte notater, og at følgefeil gjentas.

Systemet med E-resept er som sagt bra, men det hjelper oss ikke når pasienten blir innlagt på sykehuset. Når pasienten kommer til sykehuset, må vaktlegene nå selv hente pasientenes medisinliste fra pasientens kjernejournal – hvis den er ajourført.

En undersøkelse fra Haukeland universitetssjukehus nylig viste at en lege i akuttmottak brukte mellom 20 og 30 minutter for hver eneste pasient på å overføre medisinene til elektronisk kurve hvis pasienten brukte mer enn ti ulike medikamenter. Og det gjør de jo ofte. Bare dette reseptarbeidet tar altså flere timer per vakt for hver lege, i tillegg til alt det andre merkantile arbeidet de må gjøre. Dette er timer som legene etter mitt skjønn burde bruke på pasienten, ikke på skjermen. Jeg savner tiden med legesekretærer som holdt styr på oss og som lot oss konsentrere oss om å gjøre legearbeid.

TIDKREVENDE – OG KOSTBART. En av flere fellesnevnere for disse IKT- systemene er at de er innført for å kontrollere sykehusleger, og for å registrere aktivitet ut fra rent økonomiske forhold. Det siste er nødvendig fordi sykehusene drives som økonomiske foretak som skal forholde seg til et budsjett, og fordi sykehusledelsen må ha hjelpemidler til å kontrollere dette budsjettet.

En annen fellesnevner er mangel på kommunikasjon, paradoksalt nok. I Norge er det en underskog av ulike IKT- systemer som bare i liten grad kommuniserer med hverandre. Dette gjelder både mellom ulike sykehus og mellom primær- og sykehuslegene. Det er de regionale helseforetakene som bestemmer hva de skal ha av systemer, og dette fører til at det er ulike systemer over alt. Og det gjelder internt i sykehuset. Ved mitt sykehus er det for eksempel seks ulike systemer legene hele tiden må forholde seg til. Det betyr blant annet at vi må logge oss inn og plotte inn pasientenes fødselsnummer mange ganger for hver konsultasjon. Dette er utrolig tidkrevende. Og burde ha vært unødvendig gitt de teknologiske mulighetene som finnes.

En tredje fellesnevner er at IKT er kostbart. Det vrimler av små og store skjermer overalt på sykehusene, og til stadighet må systemene oppgraderes og fornyes. Innføring av IKT har også nødvendiggjort et helt nytt underdirektorat under Helsedirektoratet, E-helsedirektoratet, med mer enn 1000 nye arbeidsplasser. Man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne at disse utgiftene stjeler penger fra pasientbehandlingen.

FRA SENG TIL SKJERM. Alt dette er problemer som er der selv når datamaskiner og programvare fungerer som de skal. Det gjør de dessverre ikke alltid. Vi har gang på gang sett hvor sårbart et elektronisk system er når hele systemet er nede. Både virusangrep og annen systemsvikt har noen ganger lammet sykehusdriften. Og daglig må vi, ofte mange ganger hver dag, omstarte datamaskinen fordi programvaren svikter. Sånt irriterer og tar selvfølgelig enda mer tid.

Kort oppsummert oppleves IKT av sykehusleger som meningsløst tidkrevende og ofte unødvendig. Det er tungvint og langt fra så trygt som det høres ut. Og aller viktigst; det stjeler masse kostbar tid fra pasientkontakten som er så viktig både for oss som klinikere, og først av alt for pasientene. Vi var en gang bed side-leger. Nå er vi screen side-leger. Det er ikke bra for pasientsikkerheten.

Ingen oppgitte interessekonflikter