Godt nok for hvem, Slørdahl?

Dersom «godt nok» hadde vært «bra nok», ville behandlingstilbudet og den norske helsetjenesten aldri ha vært der den er i dag. La oss arbeide sammen slik at det også blir slik fremover.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Steinar Thoresen

Innlegg: Steinar Thoresen, lege og leder for kreftstrategi i Norden og Nederland i Merck

DEN MEDISINSKE utviklingen har vært enorm. Vi har fått på plass et system som har som mål å bidra til klok bruk av fellesskapets midler og likeverdig og rask tilgang til nye medisiner. Men det faktum at vi trolig aldri har hatt en bedre helsetjeneste, må ikke brukes som unnskyldning for å ikke å se svakheter ved egen tjeneste eller system.

Godt nok-tanken har aldri brakt verken medisinen eller menneskeheten fremover.

KRITISKE RØSTER. I innlegget «Industriens problematisering av en todelt helsetjeneste» minner leder Stig Slørdahl i Beslutningsforum oss om at vi aldri har hatt en bedre helsetjeneste enn nå – som bidrar til at vi lever lenger og med bedre livskvalitet.

Dette er vi helt enig i. Mye av den positive endringen skyldes at nettopp legemiddelindustrien har utviklet moderne medisiner og vaksiner, som til dels har utryddet sykdommer som bare for 50 år siden var dødelige. Dette betyr imidlertid ikke at alle problemer er løst. Det betyr heller ikke at kritiske røster skal nøytraliseres gjennom å få merkelapper og tillegges holdninger og meninger de ikke har.

Kritiske røster skal ikke nøytraliseres gjennom å få merkelapper og tillegges holdninger og meninger de ikke har

Les også: Todelt helsetjeneste kan forebygges

EKSTRABELASTNING. Jeg tror ikke at alvorlige syke pasienter som får mulighet til å fortelle sin historie til mediene, kjenner seg igjen i beskrivelsen til Slørdahl. Snarere tvert imot er dette sårbare og ofte alvorlige syke mennesker som tar ekstrabelastningen ved å «stå frem» i håp om muligheten til å få behandling. Mange kjemper også kamper de selv aldri vil få nytte av, men som kan forlenge og redde andres liv.

Som ansatt i et legemiddelselskap stusser jeg også litt over bildet som tegnes av «industrien». Jeg meldte selv overgang etter 30 år i den offentlige helsetjenesten. Da erfarte jeg hvordan personer som jobber i helseindustrien, er minst like opptatt av pasientene som byråkratene i helseforetakene.

ET BLINDSPOR. Det er dessverre et faktum at Norge ligger etter andre europeiske land når det gjelder å ta i bruk nye kreftmedisiner. Det er også slik at mange ser seg nødt til å bruke oppsparte midler til privat behandling, særlig innen kreft, som andre ikke har råd til. Det blir derfor et blindspor å dreie debatten mot hvem som får mest spalteplass – og hvorvidt vi har et todelt helsevesen eller ikke.

Vi må heller diskutere om godt nok er bra nok. Det må være lov til å stille spørsmål om Nye Metoder er et perfekt system uten svakheter. Selv om man er såkalt industrirepresentant må det også være legitimt å reise debatt om det er rom for forbedringer i hvordan man vurderer legemidler i Norge.

NORSK – OG SVENSK PRAKSIS. Fra mitt selskaps hold, som fra flere andre, har vi sett hvordan praksisen hos norske legemiddelbyråkrater avviker fra resten av Europa med store konsekvenser for en liten og alvorlig syk pasientgruppe. Beslutningsforum sier nei til offentlig finansiering av et legemiddel fordi Statens legemiddelverk ber om data som ikke kan fremskaffes. Ikke av uvillighet, men fordi studien er avsluttet og det vil være problematisk, rent etisk, å skulle randomisere pasienter inn i en ny studie der den ene terapien udiskutabelt har bedre effekt enn den andre.

Våre nabolands myndigheter vurderer dette annerledes enn norske. Dette betyr at norske pasienter ikke kan ta i bruk medisinen uten å betale den selv, mens man i Sverige kan få behandlingen gjennom det offentlige helsevesenet. Dette er en historie som på ingen måte er unik.

TENK NYTT! Vi har en sterk offentlig helsetjeneste i Norge. Slik bør det også være. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er rom for forbedringer. En av dem er på legemiddelområdet. Selv om det er vanskelig, må vi starte et sted.

En av de store «nøttene» nå og fremover er vurderinger av kliniske studier tilknyttet legemidler. Jeg vil oppfordre helsebyråkratene til å se på kliniske kreftstudier og endepunkter på en mer moderne måte.

Vi må også diskutere andre finansieringsmåter for å sikre norske pasienter tidlig tilgang.

VILJEN TIL FORBEDRING. Nye medisiner – ett av fundamentene som den offentlige helsetjenesten bygger på – har alltid blitt drevet frem av viljen til å oppnå mer for pasientene gjennom å hele tiden å strekke seg litt lenger.

Dersom «godt nok» hadde vært «bra nok», ville behandlingstilbudet og den norske helsetjenesten aldri ha vært der den er i dag.

La oss arbeide sammen slik at det også blir slik fremover.

Interessekonflikt/tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi, og han har en doktorgrad innenfor brystkreft

Powered by Labrador CMS