Solidaritet på samfunnsnivå

Saken om immunterapi er vanskelig for pasienten, men som samfunn er vi nødt til å snakke om den. Da trenger vi å gå flere runder for å finne gode løsninger.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Morten Horn

Innlegg: Morten Horn, spesialist i nevrologi og medlem av Rådet for legeetikk

PÅ NETT i Dagens Medisin 8. august 2019 responderer Per Baumann på mine innlegg om solidaritet i forbindelse med Helsetilsynets avgjørelse i immunterapi-saken. Artikkelforfatteren opplyser at han er talsmann for pasienten.

Jeg skjønner godt at den offentlige debatten rundt denne saken kan være vanskelig for pasienten. Men det er ikke pasienten eller hans valg som har blitt kritisert i denne saken. Tvert imot tror jeg at vi alle  har den største sympati med et medmenneske som har vært i en vanskelig situasjon, og har gjort det han kunne for å løse den. Det er vel ingen som forventer at han, i en form for «solidaritet», bare skulle ha akseptert at sykdommen måtte gå sin gang.

HÅNDTERINGEN. Det som derimot er og bør være gjenstand for offentlig debatt, er hvordan vi som samfunn håndterer disse sakene. Da er det uunngåelig at enkeltpersoner føler seg berørt av det vi snakker om. Men det kan ikke være slik at vi av den grunn lar store endringer skje, med konsekvenser for mange mennesker, uten å ha snakket sammen om det.

Baumann påpeker det jeg selv har vært veldig tydelig på: Jeg har ikke lest sakens papirer, bare omtalen i mediene. Det gjelder også andre aktører som har uttalt seg. Det ville være et urimelig krav om man skulle måtte lese detaljerte (til dels personsensitive) opplysninger i en enkeltsak for å kunne ytre seg om et viktig samfunnsspørsmål.

SYSTEMET. Baumann formidler hittil ukjente detaljer om hvordan den aktuelle pasienten har finansiert behandlingen i det private, og gir oss et innblikk i hvor krevende dette har vært, for individet. Men dette endrer ikke på hva som er viktig for oss andre, på samfunnsnivået.

Dette er for meg avgjørende i denne saken: Bør vi ha et system der pasientens mulighet til å framskaffe evidens, gjennom egenbetalt behandling i det private helsevesenet, avgjør om man vil få dekket livreddende behandling i det offentlige?

IDEALET. Vi har i Norge hatt et ideal om at alle pasienter skal behandles likt, uavhengig av sosial status og personlig økonomi. En utvikling der evnen til å reise nok penger til å få behandling i det private helsevesenet blir avgjørende for hvilke ytelser du kan få fra staten, bryter med dette idealet.

Denne saken kan ikke ende med at de som skal få rett til behandling, først må betale for seg i det private helsevesenet

Det kan godt være at utfallet av denne saken, og den generelle utviklingen med persontilpasset medisin, blir at alle pasienter bør få en rett til å prøve. Eller rett til gentesting, med tanke på om man kan være en responder, finansiert av det offentlige. Dette ville antakelig ha vært en god løsning, forutsatt at det er medisinsk-faglig gjennomførbart – og en riktig fordeling av ressurser mellom onkologien og andre fagområder.

OMDREINING. Da trengs det en ny omdreining i denne saken: Den kan ikke ende med at de som skal få rett til behandling, først må betale for seg i det private helsevesenet. For dette er det ikke alle som kan, selv ikke med crowd-funding eller lån.

Utviklingen av persontilpasset medisin, og spredningen til andre fagfelt – slik som nevrologien – vil antakelig øke behovet for individuell utprøving, i en spiral selv vanlige folk vil slite med å henge med på.

MIN BEKYMRING. I et annet innlegg i Dagens Medisin svarer Anne Kjersti Befring meg, og mener at jeg har oversett viktige momenter. Igjen må jeg svare Befring: Rettslig sett er det sikkert riktig som hun fremstiller saken, som hun kjenner bedre enn jeg. Men dette endrer ikke det som bekymrer meg: At det med denne avgjørelsen lønner seg å ha økonomiske evner til å fremskaffe bevis for behandlingseffekt i det private.

Leder Svein Sundstrøm i Onkologisk Forening har uttalt i Dagens Medisin at han «ser an» pasientene, med tanke på om han tror de vil ha økonomisk evne til å nyttiggjøre seg behandlingstilbud som bare gis i det private – der pasienten ikke selv har spurt om dette. Jeg har etterlyst bedre kartlegging av hvor mange pasienter det dreier seg om, og hva som kjennetegner de som bruker og ikke bruker behandling i det private. Men så lenge kostnadene det er snakk om, ifølge VGs reportasjer, beløper seg til flere hundre tusen kroner, kan man ikke påregne at dette er noe alle pasienter har råd til.

MORGENDAGEN. Diskusjonsrundene med Befring har ikke vist meg at pasientens økonomiske yteevne er irrelevant for om man har muligheten til å få behandling dekket av det offentlige. Det burde den være – ellers er et viktig likhetsprinsipp i det norske samfunnet i fare.

Kanskje kan vi enes om at dette er viktige og vanskelige spørsmål som den medisinske utviklingen har påtvunget oss, og som vi må finne løsninger på. Da trengs det ytterligere bred, offentlig og faglig debatt. Utredninger av gårsdagens rettstilstand er kanskje ikke egnet til å avgjøre hvordan vi skal takle morgendagens medisinske utfordringer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS