Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

MÅ SNAKKES OM: Onkologer har høy forekomst av depresjon og utbrenthet, kom det frem på ASCO. Det er alvorlig og må tas tak i.

MÅ SNAKKES OM: Onkologer har høy forekomst av depresjon og utbrenthet, kom det frem på ASCO. Det er alvorlig og må tas tak i. Foto: Lasse Moe

Krevende og meningsfylt

At depresjon og selvmord er mer vanlig blant helsepersonell som jobber med kreft enn i andre grupper, må tas på ytterste alvor. Det kan gå på pasientsikkerheten løs. Samtidig er det en berikelse å se hvor mye mot og styrke som bor i den enkelte når livet utfordres.

Annons:
Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin
Foto: Johnny Nordskog

ELEFANTEN i rommet var overskriften da temaet ble diskutert på ASCO. Dette er en treffende betegnelse. For det er ikke helsepersonellet selv som står øverst på agendaen når onkologer og andre som jobber med kreftpasienter, møtes. Da diskuteres primært hva som er best for pasientene. Sånn skal det selvfølgelig være. Det kan likevel ikke være til hinder for at alle som hver dag gjør sitt ytterste for å sikre kreftpasienter god behandling og omsorg, også tar vare på seg selv.

Leger har høyere risiko for selvmord enn alle andre yrkesgrupper, mens andelen av selvmordsforsøk er lavere. Dette er godt dokumentert både internasjonalt og nasjonalt. Går leger med slike tanker, så handler de – og de har tilgang til virkemidler for å lykkes. Forekomsten av depresjon og utbrenthet er høyt blant onkologer.

UNDER ASCO ble flere studier oppsummert. Og tallenes tale er klare:

  •  Mellom 32 og 78 prosent av onkologer – på tvers av landegrenser – har hatt symptomer på utbrenthet.
  • 45 prosent av onkologer som er medlemmer i American Society of Clinical Oncology, rapporterer om symptomer på utbrenthet og depresjon.

Dette er alvorlig. Årsakene er sammensatte og handler om alt fra alvoret tilknyttet en kreftdiagnose, stort arbeidspress, mangelfull kontroll over egen arbeidstid, lite åpenhet og støtte, samt personlige egenskaper som kjønn, alder, robusthet og personlighetsprofil.

Konsekvensene er ikke bare alvorlig for den enkelte lege, men også for kvaliteten på behandlingen og omsorgen de gir sine pasienter, understreket innlederne på ASCO.

KREFT ER for mange en alvorlig sykdom, selv om kreftoverlevelsen er betydelig forbedret de siste årene. Mye tyder på at kreft fortsatt står høyt på folks «skrekkens ti på topp-liste». Bedre overlevelse til tross, sykdommen er forbundet med mye usikkerhet, krevende og langvarig behandling, potensielt mye lidelse og for tidlig død. Dette preger alle som rammes – og utfordrer alle dem som skal hjelpe.

Daglige møter med pasienter og pårørende som kanskje kjemper sitt livs kamp, kan oppleves som krevende og energitappende over tid. Belastningen blir ikke mindre av en hverdag preget av stadig høyere tempo, nye krav til effektivisering, økende krav til tverrfaglighet og dokumentasjon, for å nevne noe av det som preger hverdagen til norske onkologer.

“Belastningen blir ikke mindre av en hverdag preget av stadig høyere tempo, nye krav til effektivisering, og økende krav til tverrfaglighet og dokumentasjon”

Årets ASCO viser til fulle at vi står i et paradigmeskifte i kreftbehandling. Stadig nye muligheter for gentesting, immunterapi og persontilpasset medisin, åpner for behandling av pasienter som tidligere ikke kunne hjelpes. Dette er gledelig. Men det innebærer også flere pasienter og lengre behandlingsløp. Lege-/pasient-forholdet blir mer langvarig og personlig. Balansen mellom den profesjonelle empatien og ivaretakelsen, og det nære og personlige, utfordres.

DETTE SKJER uten at det nødvendigvis følger ressurser med de nye oppgavene og kravene. Onkologene tvinges til vanskelige valg når tiden ikke strekker til. Riktig og trygg behandling må prioriteres fremfor den gode samtalen og omsorgen, uansett hvor viktig det er for livskvaliteten til både pasient og pårørende.

I en slik hverdag kan gapet mellom det du vet at du kan – og bør – gjøre for den enkelte pasient og dennes pårørende, og det du faktisk får gjort, bli en større belastning enn alvoret i livssituasjonen til dem du skal hjelpe. At ikke alle nye legemidler er tilgjengelige fordi de ligger på vent eller er avslått i Beslutningsforum, setter norske leger i vanskelige etiske dilemmaer. Pasientenes forventninger kan ikke alltid innfris. Legens handlingsrom strekker ikke til. Det kan være en tung bør å bære for budbringeren.

IVARETAKELSE AV egne opplevelser og følelser må vike for pasientenes rettigheter og behov i en travel hverdag. Dette kan være en farlig vei over tid. Å redusere arbeidspresset, er et lederansvar og det må tas grep. Gode støtteordninger og hjelpetiltak må etableres. Men arbeidskultur skapes ikke bare fra toppen av hierarkiet. Hver og en har et selvstendig ansvar, også når betingelsene ikke er optimale.

Å skape en åpenhetskultur hvor den personlige belastningen snakkes om, er avgjørende. Der er ikke norske leger særlig gode. Det ligger i ryggmargen at de skal yte – ikke motta. Legekulturen preges i stor grad av mestring og prestasjon. Men styrke er også å be om hjelp når det butter. Ikke bare for egen del, men for kollegene og aller mest av hensyn til pasientene. Onkologenes utbrenthet og depresjoner gir redusert behandlingskvalitet og truer pasientsikkerheten, var konklusjonen på ASCO-seminaret.

SOM UNG kreftsykepleier fikk jeg være med på å bygge opp en kreftsykepleiertjeneste i Kreftforeningen. Målet var at alvorlig syke kreftpasienter skulle få være hjemme så lenge som mulig. Jeg kom tett på. Alt foregikk i pasientens hjem. Nærmere blir det ikke.

Når jeg ser tilbake, er det ikke belastningen og alvoret som preger minnene. Det er takknemlighet overfor alle dem som slapp meg tett innpå livet og ga meg muligheten til å kunne utgjøre en liten forskjell i en vanskelig hverdag. Aller sterkest inntrykk gjorde det å se motet og styrken som pasientene – og de pårørende – mobiliserte da livet utfordret dem som aller mest.

Det er krevende å være tett på døden og mennesker i krise. Men det er like mye et privilegium og en berikelse.

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!