Historiefortellingen om prioritering er til å stusse over

Kronikk: Bent Høie (H), helseminister

DE MEDISINSKE mulighetene er store og blir stadig større. Det skal komme norske pasienter til gode. Men mulighetene overstiger ressursene, selv i et rikt land som vårt. Derfor er vi nødt til å prioritere. De færreste er uenig i det. Vi diskuterer prioritering mer enn noen sinne – og vi er mange som mener mye. Det er bra. Slik får vi belyst ulike problemstillinger fra ulike ståsteder. Det er viktig for å forbedre systemet vårt.

Men jeg stusser over historiefortellingen til noen av debattantene. De som hevder at prioriteringene hemmeligholdes og at vi har laget et system der bukken vokter havresekken.

Jeg er ikke enig. Prioriteringene i den norske helsetjenesten er mer åpne, mer rettferdige og mer forutsigbare enn noen gang.

UAKSEPTABLE FORSKJELLER. Da fylkeskommunene eide sykehusene, var det mer lukket, mer urettferdig og langt mer uforutsigbart enn i dag. Noen pasienter fikk god behandling fordi de lå på et sykehus i en fylkeskommune med god økonomi. Andre fikk dårlig behandling fordi de var så uheldig at de ble syke i en fylkeskommune med dårlig råd. Noen pasienter fikk tilgang på nye metoder fordi legen deres var faglig oppdatert. Andre var så uheldig å ende opp med en akterutseilt lege og et akterutseilt behandlingstilbud.

I juni 2001 slo daværende helseminister Tore Tønne fast på Stortingets talerstol at det var store og uakseptable forskjeller i behandlingstilbudet, både mellom landsdeler og sykehus. Løsningen var å overføre sykehusene fra fylkeskommunene til staten. Det skulle gi nåværende og fremtidige pasienter mer likeverdige helsetjenester. Det var utvilsomt et riktig grep å ta. Men det var ikke nok til å utjevne forskjellene. Tilgangen til den beste behandlingen og de nyeste metodene fortsatte å variere mellom sykehusene også etter at staten ble eier.

ET NYTT SYSTEM. Systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten kom først på plass i 2013. Det sikrer at like pasienter får tilbud om samme behandling – uansett hvilket sykehus eller hvilken lege som er ansvarlig for dem.

De nye metodene blir grundig vurdert, før det vi kaller Beslutningsforum, avgjør om de skal tas i bruk. Både effektene for pasientene og kostnadene for fellesskapet blir gjennomgått før avgjørelsen blir tatt.

I 2016 la vi frem en egen prioriteringsmelding for Stortinget der vi foreslo ett sett prinsipper og tre hovedkriterier som helsetjenesten skal prioritere etter: Nytte, ressurs og alvorlighet. Jo større nytte en pasient har av en behandling og jo alvorligere sykdommen er – desto større ressurser kan helsetjenesten sette inn. Et samlet Storting sluttet seg til disse kriteriene.

ET SKRITT VIDERE. Med systemet for nye metoder sørget vi for likeverdig behandling. Med prioriteringsmeldingen sørget vi for klare kriterier.

Nå tar vi det enda et skritt videre. Vi foreslår å lovfeste dette systemet og disse kriteriene. Slik tydeliggjør vi helseforetakenes ansvar og sikrer en mer rettferdig, en mer forutsigbar og en mer åpen helsetjeneste.

FORDELE HAVRESEKKEN. I Beslutningsforum sitter de administrerende direktørene i de regionale helseforetakene, de som både har ansvaret for pasientbehandlingen og budsjettene. Noen mener at de som er opptatt av å holde budsjettene, ikke vil kunne ta gode avgjørelser på pasientenes vegne.

Jeg er ikke enig. De som tar beslutningene om hvilke metoder vi skal ta i bruk, må også forholde seg til de økonomiske rammene. Det er jo dette som er prioritering.

Mange ønsker seg full åpenhet i forhandlingene om nye legemidler. Jeg deler dette ønsket. Men hvis Norge alene skal innføre full åpenhet, taper pasientene fordi prisene blir høyere når legemiddelprodusentene ikke vil vise frem hvor store rabatter de er villige til å gi. Derfor tjener vi pasientene bedre ved å være pragmatiske fremfor prinsippfaste, enn så lenge. Men jeg arbeider internasjonalt for mer åpenhet.

KREVENDE SAKER. Jeg er glad for debatten om prioriteringer i helsetjenesten, men den har en mangel. Den handler stort sett bare om prioriteringer tilknyttet behandling av svært alvorlige eller dødelige sykdommer på sykehusene våre.

Det er ikke underlig at det er disse sakene som får størst oppmerksomhet i offentligheten. Ønsker fra alvorlig syke mennesker om å ta i bruk metoder som forlenger livet, treffer oss alle. Flere mediesaker den siste tiden viser hvor krevende disse prioriteringene er.

Hvordan skal dokumentasjon fra private klinikker som viser at en behandling har effekt, vektlegges når det skal vurderes om pasienten skal få tilsvarende behandling i det offentlige?

Dette er en av de krevende problemstillingene vi ser på nå. Jeg er sikker på at det kommer andre som er minst like krevende. Vi kan ikke gjøre unna de vanskelige prioriteringene en gang for alle. Vi må gjøre dem igjen og igjen. Derfor er det så viktig å ha et system som hjelper oss i de krevende sakene. Jeg er også overbevist om at de krevende sakene hjelper oss med å forbedre systemet.

IKKE BARE OVERLEVE. De vanskelige prioriteringene som må tas i helsetjenesten i årene som kommer, handler om mer enn kostbare metoder og alvorlige sykdommer på sykehusene. De handler også om at vi blir flere eldre som skal leve lenge med sykdommer og kroniske lidelser i kommunene. De handler om livsstilssykdommer, psykiske lidelser og demens. De handler om forebygging av sykdom og tidlig innsats der folk bor.

De handler ikke bare om å overleve sykdom, men om å leve med sykdom. Prioriteringsutfordringene i kommunene har aldri vært større enn nå – og de vil vokse i fremover. Derfor er det så viktig at vi har gode prinsipper for en rettferdig prioritering også her.

I desember la et utvalg, ledet av Aud Blankholm, frem en utredning om prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten. Utvalget foreslår at de samme kriteriene for prioritering som gjelder på sykehusene, også bør gjelde i kommunene, men at det skal legges større vekt på at pasienten, eller brukeren, skal leve med og mestre sykdom.

FORBEDRING. Nå er rapporten på høring. Jeg håper på mer debatt – og at vi greier å lage et godt system for prioritering i kommunene.

Det er her vi må legge grunnlaget for en bærekraftig helsetjeneste. Vi skal utvide og forbedre systemet som gjør at pasientene vet hva de kan forvente, at behandlerne får ryggdekning for de vanskelige valgene og at fellesskapets ressurser blir brukt på en rettferdig måte.

Det er ingen bukk som skal vokte havresekken. Den skal voktes av oss alle.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2019