Hvorfor møter vi rusavhengige annerledes enn andre akuttpasienter?

Kronikk: Guri Spilhaug, spesialist i rus- og avhengighetsmedisin og leder for Nasjonal kompetansetjeneste TSB

ALLE PASIENTER har lovfestet rett til øyeblikkelig eller akutt helsehjelp og skal ikke trenge henvisning når hjelpen er påtrengende nødvendig. Når ruspasienter har somatiske akuttilstander, får de ofte profesjonell hjelp, men ikke alltid dersom de trenger akutt hjelp på grunn av en rusrelatert krise.

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har pålagt de regionale helseforetakene (RHF-ene) å utpeke det nødvendige antallet institusjoner eller avdelinger for å motta pasienter med behov for øyeblikkelig behandling av ruslidelse i regionen. Hvor mange plasser de skal avsette og hvor de skal lokaliseres, er opp til hvert foretak å avgjøre. Egne rusakutte enheter er det ideelle, men slike finner vi mest i de største byene eller i tilknytning til avrusningsenheter.

«PAPIRLØSNINGER». I 2015 manglet det akuttilbud til ruspasienter i halvdelen av landet, men beredskapen for rusavhengige styrkes nå mange steder, men foretakene velger svært ulike løsninger. Mange legger akuttplassene i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) til andre avdelinger i helseforetaket, som psykiatrisk akuttmottak.

En kartlegging fra Nasjonal kompetansetjeneste TSB viser følgende:

• En del rus-akutte tilbud kan se ut til å være «papirløsninger» og ikke reelle plasser avsatt til formålet.
• Akuttilbudet er ofte løsrevet fra resten av TSB og er dårlig egnet som starten på et behandlingsforløp.
• Mange løsninger når ikke den pasientgruppen de skulle.
• Selv om det skulle være en akuttplass tilgjengelig, har ikke enhetene riktig spesialistkompetanse til å vurdere tilstanden som pasienten kan behandles i tråd med.

OPPDAGES FOR SENT. Ruspasienter kommer som regel sent i behandling, gjerne etter å ha brukt rusmidler i ti–femten år. Da har psykososiale problemer og helseskader blitt alvorlige. Vi må nå ruspasienten mye tidligere, med hjelp for den grunnleggende rusproblematikken, før den har satt altfor sterke spor i livet og skadet helse, tilknytning til familie og arbeidsliv og ført til alvorlig funksjonstap.

En tredel av dem som får øyeblikkelig hjelp-tilbud i psykisk helsevern, har rusrelatert hoved- eller bidiagnose. Det samme gjelder for mer enn 8000 øyeblikkelig hjelp-innleggelser i somatikken. Ofte ser ikke disse helsetjenestene pasientens behov for behandling av rusproblematikken.

Spesialisthelsetjenesten skal være et trygt sted for å utrede og foreslå behandling for alle forhold rundt en dramatisk situasjon. Et resultat kan være at pasienten får tilbud om spesialisert helsehjelp innenfor fagområdet TSB.

LEGEVAKTEN. Kommunale helsetjenester, fastlege, legevakt eller ambulansetjeneste er første ledd i en akuttmedisinsk kjede. Vår kartlegging inkluderer systematisk innhenting av erfaringer fra pasienter som har blitt innlagt rusakutt via legevakt. De understreker at de ønsker en døgnåpen legevakt som tar imot ruspasienter med respekt og omsorg. I tillegg mangler førstelinjen ofte kunnskap om akutte tilstander knyttet til rusbruk.

Har pasienten en somatisk tilstand som førstelinjepersonellet er usikre på hvordan de skal vurdere, har det ofte mulighet å konferere med vakthavende i sykehusets somatiske akuttmottak. Hvorfor har ikke fastlege og legevakt i kommunen samme mulighet til å henvende seg til rus-spesialister i TSB der pasientens akutte situasjon er rusrelatert? En bør også kunne konferere med en russpesialist og få råd dersom det ikke er påkrevet at pasienten fraktes til spesialisthelsetjenestene.

Øyeblikkelig hjelp kan også tilbys poliklinisk. I psykisk helsevern er distriktspsykiatriske sentre (DPS) bemannet for å kunne tilby øyeblikkelig hjelp og vurdere behovet for tiltak, med eller uten innleggelse. Hvorfor kan ikke rus-poliklinikkene i TSB også være bemannet for dette?

SYNLIGE – OG TILKNYTTET FORLØP. Akutt hjelp i TSB skal ikke være et tilbud bare for pasienter som ønsker videre behandling, men vi vet at halvparten av dem som får hjelp i en rusrelatert krise, ønsker å få videre oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Det er av stor betydning at akuttjenester i TSB organiseres slik at sjansen øker for at pasientene kommer videre i et forløp.

Akutte krisesituasjoner for en ruspasient kan oppstå av ulike årsaker, og behandlingen i den akutte fasen må ivareta alle aspekter. Pasienten skal ikke bare tilbys behandling for overstadig beruselse eller abstinenser; like viktig er det å forhindre akutt fare for brudd med familie og barn og tap av arbeid og funksjonsnivå.

Akuttjenester i TSB etableres sakte, men sikkert i helseforetakene, og de bør være mer synlige og tilgjengelige for pasientene, pårørende og de kommunale tjenestene.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også leder av Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin (NFRAM).

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2019