Det er lov til å spørre om registerkvaliteten

Ensidig fokus på dekningsgrad sikrer ikke kvaliteten på de nasjonale kvalitetsregistrene. Det er en overhyppighet av komplikasjoner for ikke-rapporterte prosedyrer – selv ved høy dekningsgrad. 

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Geir Hoff

Kronikk: Geir Hoff, assisterende forskningssjef ved Sykehuset Telemark, professor emeritus dr.med. ved Universitetet i Oslo (UiO) og tidligere leder av Gastronet

Gert Huppertz-Hauss, overlege dr.med. ved Sykehuset Telemark og leder av Gastronet

EN PUBLIKASJON i Endoscopy International Open 15. januar i år fra det norske kvalitetsregisteret Gastronet viser at komplikasjoner ved koloskopi kan bli underrapportert selv om det er høy dekningsgrad.

Dette er neppe en bevisst underrapportering. Det bekrefter bare et fenomen som også er vist ved kvalitetskontroll og søking etter produksjonsfeil i kommersielle produkter: Oppdagelsen av feil øker eksponensielt desto flere sjekkpunkter man setter inn i kvalitetskontroller. Dette tilsvarer at økning av dekningsgraden i et medisinsk register gir høyere deteksjon av feil enn en vil oppnå ved tilfeldige stikkprøver.

Gert Huppertz-Hauss

SELEKSJONSBIAS. De som styrer hvert enkelt av de medisinske kvalitetsregistrene, er oppmerksom på muligheten for at utvalget som rapporteres, ikke helt speiler virkeligheten, det vil si at vi får «seleksjonsbias» i registrene. Det kan gi «feilrangering» av sykehus. Derfor maner registerlederne ofte til forsiktighet i tolkningen av tall som publiseres fra registrene.

Det er flere muligheter for seleksjonsbias: Man kan glemme å dele ut samtykkeskjema til pasienter, pasientene kan unnlate å gi sitt samtykke og det kan være rapporteringsbias fra sykehusets side. Alle disse nivåene kan ha forskjellige mekanismer for at det blir seleksjonsbias.

Vi mangler informasjon om de prosedyrene som ikke registreres. Da er det naturligvis vanskelig å finne ut om det foreligger seleksjonsbias, hvor stort dette problemet er, og i hvilken retning det gir utslag. Men – alle tar forbehold. Hvor godt er da et nasjonalt kvalitetsregister som rettledning for pasientene? Hvor godt er det som styringsverktøy for forbedringstiltak for det enkelte sykehus

TILBAKEMELDINGER. Årlig utføres det cirka 100.000 koloskopier og sykehusene rapporterer dem til det nasjonale kvalitetsregisteret Gastronet, men den prosentandelen som rapporteres varierer svært, fra 0–100 prosent. Pasientenes tilbakemeldinger er viktig i Gastronet. Til dette bruker vi et spørreskjema som også fungerte som samtykkeskjema fram til for få år siden – inntil Gastronet fikk dispensasjon fra taushetsplikten.

Selv om behovet for samtykke falt bort, har vi fortsatt å bruke tilbakemeldingsskjemaet. Dermed kan vi si mye om seleksjonsbias ved krav om samtykke. Koloskopiene uten «samtykkeskjema» – pasienttilbakemeldinger – er oftere ufullstendige (mislykkede) og det er oftere brukt smertestillende og beroligende medisiner. Dette er altså de mest krevende undersøkelsene med størst risiko for komplikasjoner. Det er uheldig at det er nettopp disse som ville ha glippet fra registrering – hvis vi fortsatt hadde samtykkekrav. Dette er en rapporteringsbias som er antatt å gjelde for alle registre som ikke er komplette, men nå er det altså vist. Det er lett å tenke seg at man i en krevende undersøkelse har fokus på helt andre ting enn et skarve skjema som ikke betyr noe for pasienten der og da. Det blir glemt.

Vi får ikke ryddet opp før vi får såkalte strukturerte journaler med automatisk uttrekk av data til de nasjonale kvalitetsregistrene – uten mulighet for rapporteringsbias

UHELDIG. I artikkelen i Gastronet 15. januar vises det også at komplikasjoner oftere er rapportert fra sykehus med høy dekningsgrad: 1,6 prosent komplikasjoner i rapporterte koloskopier når mer enn 90 prosent av koloskopiene ved sykehusene blir rapportert. Blant sykehus med under 50 prosent rapporterte koloskopier var det 0,6 prosent komplikasjoner. Dette skyldes mest sannsynlig rapporteringsbias – og ikke at de med lav dekningsgrad har færre komplikasjoner enn dem som rapporterer flere av sine koloskopier.

Det er svært uheldig om det er slik at de fleste komplikasjonene finnes blant de prosedyrene som ikke rapporteres. Det er satt som et minimumskrav at registre må ha en dekningsgrad på minst 80 prosent for å opprettholde status som et nasjonalt register. Risiko for komplikasjoner som er sjeldne, er et viktig endepunkt å følge og korrigere – både for pasientene i deres frie sykehusvalg og for dem som skal yte og stadig forbedre helsetilbudet.

UNDER RADAREN. En dekningsgrad på 80 prosent utelukker ikke muligheten for hendelser som er sjeldne, men viktige – som for eksempel at komplikasjoner kan gå helt under «radaren» hvis de fleste av dem er blant de 20 prosentene som ikke rapporteres. Det er derfor stor risiko for å få «feel-good»-registre – som gir inntrykk av at alt er såre vel og at det ikke er behov for forbedringstiltak fordi det som burde ha blitt rapportert, er underrapportert – uten at dette har skjedd bevisst eller med vond vilje.

Dette får vi ikke ryddet opp i før vi får såkalte strukturerte journaler med automatisk uttrekk av data til de nasjonale kvalitetsregistrene – uten mulighet for rapporteringsbias. Det mangler regelverk og dataløsninger for å få det til. Dette ble tatt opp som et nasjonalt problem og slått stort opp i Dagens Medisin i 2016 med ny aktualitet i forbindelse med den løpende debatten om personvern og et debattinnlegg i Aftenposten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2019

Powered by Labrador CMS