Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Belastningsteori for psykisk helsearbeid

Hvorfor skulle ikke belastningsteori ha like stor gyldighet i en overbelastet hjerne som for en overbelastet bygningskonstruksjon? Fysikkens lover er universelle.

Annons:
Gunn Helen Kristiansen

Innlegg: Gunn Helen Kristiansen, leder for brukerorganisasjonen Aurora og tidligere lærer og byggingeniør

TEORIEN OM mental overbelastning er ikke ny. Den forklarer alvorlige psykiske symptomer med at en person har vært utsatt for større mental påkjenning enn vedkommende på det gitte tidspunktet var i stand til å bære.

Fravær av avlastning i en psykisk krevende situasjon kan således føre til et sammenbrudd i hjernens evne til å tenke rasjonelt – og dermed resultere i en forvirringstilstand. Noen vil få hallusinasjoner og vrangforestillinger som en naturlig konsekvens av overbelastningen, men for de fleste vil tilstanden kunne gli over av seg selv.

BALANSE? Da legene fikk ansvaret for «de gale» for to hundre år siden, ble det nye faget nokså tilfeldig en del av legevitenskapen. Kunnskapsgrunnlaget for psykiatrien kom etter hvert til å bli en antakelse om at alvorlige psykiske reaksjoner kom av en arvelig sykdom i hjernen. Dette er i dag en omdiskutert hypotese som mange mener har klar logisk brist. Forvirring og heftige følelser kan ikke arves. Det er evnen til å bearbeide sanseinntrykk som eventuelt er arvelig. Altså ikke en sykdom, men en egenskap.

Mennesker som får gjentatte psykiske reaksjoner utenfor det «normale», betraktes i dag som sinnslidende. Forklaringen legene gir, er at hjernen deres har kommet i kjemisk ubalanse. Behandlingen går derfor først og fremst ut på å forsøke å regulere hjernens kjemi tilbake til balanse igjen, med medikamenter som antas å ha antipsykotisk effekt.

MEDIKAMENTER. Den skarpeste kritikken av medikamentell behandling etter gruppeprinsippet går ut på at det må være etisk uforsvarlig med kjemisk inngripen så lenge det ikke foreligger sikkert bevis for at psykiske reaksjoner virkelig skyldes sykdom. Ingen har hittil klart å påvise de genene som antas å være bærere av hjernesykdommen.

Det eneste forskere har klart å finne sammenhengen mellom, er gener for kreativitet, intelligens og litterær begavelse hos folk som har en bipolar legning. Dette styrker teorien om at det er det mentale potensialet i seg selv som utgjør sårbarheten. Medikamentell inngripen vil ikke bare blokkere for visjoner og vrangforestillinger, de vil også blokkere de friske tankebanene da pillene ikke kan oppdage forskjellen.

BELASTNINGSTEORI. Psykiatrien trenger desperat ett nytt og sterkere, tverrfaglig, kunnskapsfundament. Ettersom legevitenskapen åpenbart ikke har en god nok forklaring, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt mitt i eget fag. For hvorfor skulle ikke belastningsteori ha like stor gyldighet i en overbelastet hjerne som for en overbelastet bygningskonstruksjon? Fysikkens lover er universelle.

Belastningsteori handler om det stikk motsatte av sykdomsteori. Forklaringsmodellen sier at hjernen er i stabil tilstand så lenge ikke summen av alle negative sanseinntrykk overskrider summen av de motkreftene personen er i stand til å mobilisere. Det vil si at så lenge en person klarer å mobilisere motstandskraft nok til å takle alle omgivelsenes mange krav og stresspåkjenninger, vil hjernens tenkeevne holde seg på et stabilt nivå. Et eventuelt sammenbrudd er en grenseoverskridelse, ikke et sykdomsutbrudd.

“I motsetning til en sammenrast konstruksjon har hjernen god kapasitet til naturlig egenrestaurering”

OVERBELASTNING. En overbelastet hjerne er således en hjerne med akutt behov for avlastning. Noen utenfra må bistå. Ikke nødvendigvis med å tilføre hjernen enda mer kjemikalier, men med praktiske tiltak som kan løse opp i noen av problemene. Pasienten må få ro og hvile, og det må utarbeides en langsiktig behandlingsplan som inneholder individuell støtte til selvstyrketrening. Viktigst av alt er det å betrakte et psykisk sammenbrudd som en forbigående tilstand, et fenomen som har den kraften i seg at det vil gå over. I motsetning til en sammenrast konstruksjon har hjernen god kapasitet til naturlig egenrestaurering.

Les også: På tide med en ny forklaringsmodell

I en forklaringsmodell som er basert på belastningsteori, er det virkningen mellom de ytre påkjenningene og den indre mobiliseringen av motstandskraft som er det vesentlige. Det er differansen som avgjør symptomenes styrke og klientens hjelpebehov. En pasient som har hatt en vanskelig oppvekst og slitt med mye angst og depresjon hele livet, vil sannsynligvis ha et større hjelpebehov enn en person som har møtt veggen på jobb den siste tiden.

TENKNINGEN. Symptomene i et sammenbrudd er til forveksling like – og alle vil i dag få antipsykotisk medisin som første behandlingstiltak. For pasienter med stort symptomtrykk er dette kanskje hensiktsmessig, men for trolig minst like mange kan medisinen utløse flere symptomer og gi næring til den lidelsen medisinen skulle beskytte mot.

Overbehandling og overdiagnostisering er et omfattende problem som trolig har sin forklaring i at det er sykdomstenkningen som dominerer fagfeltet. Mange steder er det først når pasientene regnes som stabilisert av medisiner, at annen terapi kommer på banen. Da kan pasientens egne tilfriskningsressurser allerede være blokkert.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kommentarer

  • Siri Lill Thowsen 27.02.2019 19.10.41

    Pensjonist

    Jeg støtter Gunn Helen Kristiansen forklaringsmodell. Siden Dagen Medisin først og fremst er en arena for helsepersonell, blir det spennende å lese kommentarer fra helsepersonell innen psykisk helsefeltet!

Nyheter fra startsiden

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!