Vi må styrke kompetansen

Kronikk: Petter Hurlen, overlege og leder av Enhet for klinisk informatikk ved Akershus universitetssykehus (Ahus)

RIKSREVISJONENS KONTROLL med digital fornying i Helse Sør-Øst fant det «sterkt kritikkverdig at radiologiprogrammet ikke ble styrt etter nytte og risiko», og at det «kan ha svekket pasientsikkerheten». Aftenposten hevdet 6. november 2018 at «Helse Sør-Øst har brukt 6,2 milliarder IT-kroner uten noen effekt». Målbildet for «Én innbygger – én journal» er nå satt til 2040. Hvordan havnet vi der – og hvordan kommer vi videre?

I pionertiden var leger sentrale pådrivere for å få systemer som støttet vår kliniske virksomhet. Vi så potensialet for klinisk nytte – og få personer hadde IT-utdanning. Systemer som Infodoc, Profdoc, DocuLive og Nomis ble startet på den måten. Dips hadde en lignende start: En bioingeniør med tilleggsutdanning i IT så både behovet og løsningen.

BAKSIDEN. Etter hvert ble det flere IT-eksperter, men få nye leger engasjerte seg. De ny-utdannede IT-ekspertene visste lite om hvordan diagnostikk og behandling foregikk, og det var leger å spørre. Derfor utviklet de metoder for å få et minimum av innsikt, som å samle inn brukerkrav, lage formelle modeller – eller bare observere. Klinisk virksomhet ble et studieobjekt – slik antropologer studerer fremmede stammer.

En slik tilnærming fører lett til automatisering av manuelle rutiner i stedet for forbedring. Det er komfortabelt, men ikke nyskapende.  Og metodene fanger ikke alltid opp det som er viktigst.

Etter hvert så man baksiden; alvorlige designfeil som satte pasientsikkerheten i fare – feil som førte til at amerikanske leverandører fikk inn hemmelige klausuler i kontraktene som sikret dem ansvarsfrihet. Det var jo tross alt legene som tok feil beslutninger – selv om systemene ga feil råd.

DIGITALISERING. Så kunne man kanskje tenke at pendelen svingte tilbake, men det motsatte skjedde. Man flyttet fokus fra klinisk nytte til teknologi – teknologien ble et mål i seg selv. Digitalisering blir det kalt – og digitalisering antas å være av det gode uansett hva som blir digitalisert. Det påstås til og med at gevinster først vil komme lenge etter at digitaliseringen er gjennomført – lenge etter at siste konsulent-honorar betalt. Forskning viser at man bare får de gevinster man planlegger for – og de kommer raskt.

Når digitalisering ble målet, var det ikke lenger viktig å ha klinisk innsikt med i beslutningsprosessene. Legene skulle være «ambassadører» for digitaliseringen og ansvarlige for at gevinster ble realisert – uavhengig av om legene så noen potensiell nytte av digitaliseringen, og uten mulighet for å få korrigert løsninger de fryktet var en fare for pasientsikkerheten.

FRUSTRASJON. Dette har gitt store mislykkede prosjekter, ikke bare i Norge. I København er virksomheten redusert ti–tolv prosent to år etter innføringen av et nytt system. I USA stimulerte man «meaningful use». «Meningsfullt» betød imidlertid at riktig regning ble sendt til riktig forsikrings¬selskap, og vinnerne på markedet vokste raskt fordi kundene skulle tilpasse seg produktet i stedet for at produktet skulle tilpasse seg kundene.

Leger i USA bruker i dag mer enn halve arbeidsdagen sin til å innrapportere til systemene. Frustrasjonen er stor.

NYTTEVERDI? Hvordan skal utviklingen snus? Svaret ligger i Riksrevisjonens styringsmål; «nytte og risiko». Vi må flytte fokus tilbake til klinisk nytte og starte med de grunnleggende spørsmålene «Er det nyttig? Er det trygt? Er det mulig?»

At digitalisering er mulig, er ingen garanti for at det er nyttig og trygt. Fokus på «nytte» krever et likeverdig samarbeid mellom dem som har kunnskap om klinikk og pasientsikkerhet, og dem som har teknisk kunnskap. Men hvis legene skal være konstruktive samarbeidspartnere, må vi styrke vår egen kompetanse. Det er ikke nok at vi kjenner vår kliniske hverdag, vi må være i stand til å beskrive og systematisere hvordan vi bruker informasjon, fortelle hva den representerer, ha et bevisst forhold til klinisk kunnskap og kunnskaps-representasjon, forstå hvordan vi organiserer og endrer klinisk arbeid, ha innsikt i hvilke muligheter og begrensninger som ligger å strukturere klinisk språk og dokumentasjon, og ikke minst ha et bevisst forhold til dokumentert klinisk nytte.

KLINISK INFORMATIKK. Det er dette som kalles klinisk informatikk. Andre faggrupper i helsesektoren har kommet godt i gang med sin kompetanseoppbygging – legegruppen henger etter.

Kompetanse etableres ikke ved et skippertak. Vi trenger systematisk kompetanseoppbygging over tid. Dette bør være en oppgave for universitetene. I USA har man sub-spesialisering i klinisk informatikk for leger og egne stillinger i sykehus for Chief Medical Informatics Officers. Den internasjonale medisinske informatikkforeningen (IMIA) har laget et akkrediteringssystem for universiteter som underviser i klinisk informatikk. Det første akkrediterte universitetet ligger i Finland. Her har vi noe å lære.

Ingen oppgitte interessekonflikter