Med pasienten i fokus – ikke som påskudd

Innlegg: Karita Bekkemellem, direktør i Legemiddelindustrien (LMI)

I ET INNLEGG i Dagens Medisin går Sigbjørn Rogne til angrep på både legemiddelindustrien i sin helhet, og på enkeltpersoner ansatt i industrien. Rogne skriver at «Pasientene brukes som påskudd og tidligere politikere som lobbyister for å få mest mulig skattepenger fra statskassen for legemidler med lite effekt og mye bivirkninger».

Ifølge Rogne har legemiddelprisene økt kraftig de siste årene og at de spiser opp stadig mer av helseforetakenes budsjetter. Realiteten er at legemidlers andel av helseforetakenes driftsutgifter har vært nokså stabil de siste årene, og ligger på rundt fem prosent, på 4,9 prosent i 2016, på 3,9 prosent i 2015 og på 4,5 prosent i 2016, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

HEMMELIGHOLD. Rogne mener også at Bent Høie i 2017 etterkom Legemiddelindustriens ønske om hemmelighold av legemidler. Det er helt riktig at praksisen for konfidensialitet ble endret i 2017, men den ble endret for å gjøre legemiddelinnkjøp i tråd med norske lover. Både Offentlighetsloven og Forvaltningsloven åpner for konfidensielle priser, og dette er en praksis som er innarbeidet i de fleste sektorer, både offentlige og private, og som benyttes for de aller fleste innsatsfaktorene i helsevesenet.

I en kronikk i forrige uke skriver sjeføkonom Knut Brekke i Konkurransetilsynet blant annet dette: «Ut fra et konkurransefaglig ståsted er det flere momenter som taler for at hemmelighold er til det beste for pasientene fordi vi får mer medisin for pengene».

DOKUMENTASJON. Når det gjelder MS-saken, påstår Rogne at rituksimab antakeligvis er den mest effektive bremsemedisinen som har best bivirkningsprofil. Dette er derimot ikke dokumentert gjennom kliniske studier, som vanligvis er kravet for en slik påstand. Kliniske studier av effekten for legemiddelet viste sprikende resultater, og var ikke et godt nok grunnlag for å få etablert MS som indikasjon for rituximab.

Rogne skriver også at Beslutningsforum ikke ga markedsføringstillatelse (MT) for ocrelizumab i Norge. Det er direkte feil. Legemidlet har MT i Norge. Dette er det Statens Legemiddelverk som godkjenner, og ocrelizumab har hatt MT siden januar i år. Det Beslutningsforum sa nei til, var å ta legemidlet i bruk ved norske sykehus.

KUN FOR Å SPARE PENGER? Ifølge Rogne har industrien i årevis motarbeidet forskriving utenfor indikasjon.

Legemiddelindustrien støtter forskriving utenfor indikasjon for enkeltpasienter der det er et medisinsk behov. Det vi derimot ikke støtter, er systematisk behandling utenfor indikasjon der målet kun er å spare penger. Vi forstår behovet for kostnadskontroll, men mener det ikke bør gå på bekostning av pasientsikkerheten og de prioriteringskriteriene politikere og myndigheter har etablert.

PROBLEMATISK. I denne saken har sykehusledelsen (Beslutningsforum) tilsidesatt samfunnets prioriteringsregler for å spare penger. Legemiddelindustrien forholder seg til de mange internasjonale og nasjonale reglene for godkjenning av legemidler, og til prioritering innen helsevesenet etter etablerte prinsipper fra politikere og myndigheter.

I den aktuelle saken skulle vi ønske at Beslutningsforum gjorde det samme. Når forumet velger å avvike fra etablerte retningslinjer i samfunnet, setter det pasientenes helsegevinst og sikkerhet på spill. En pasientgruppe som i dag ikke har et eneste behandlingstilbud, får ikke muligheten til å bli behandlet med et nytt legemiddel som Legemiddelverket har vurdert som kostnadseffektivt. Det er problematisk og oppsiktsvekkende.

Legemiddelindustriens oppgave er å utvikle nye, gode legemidler som kan hjelpe pasientene. Det har vi i mange tilfeller lyktes svært godt med. Nye direktevirkende legemidler gjør at hepatitt C snart kan være utryddet.

Siden 2004 har, ifølge UNAIDS, aids-relaterte dødsfall avtatt med 51 prosent – mye takket være effektive legemidler. I Norge har utviklingen innenfor kreftområdet vært at selv om flere og flere får kreft, er det stadig flere som blir helt friske. Norge hevder seg faktisk som et av verdens beste land når det gjelder overlevelse av en rekke kreftformer.

LEGERS ANSVAR. Rogne skriver at «Profittdrevne multinasjonale legemiddelfirmaer er i praksis enerådende i utviklingen og fremstillingen av legemidler. Dette er helt uforsvarlig».

Det er riktig at nye legemidler i stor grad kommer fra store, globale selskaper, men det er ingen regler som sier at ikke andre kan utvikle legemidler. Utfordringen er at legemiddelutvikling er kostnadskrevende og innebærer stor risiko. Mer enn 90 prosent av legemidler under utvikling mislykkes. Derfor er også kontakten og dialogen mellom legemiddelutviklere og medisinske miljøer, som Rogne også kritiserer, avgjørende både for at man skal klare å sortere ut de vellykkede prosjektene fra de mislykkede – og for at industrien skal utvikle legemidler som er til nytte for pasientene.

Det er legene som har pasientkontakt og behandleransvar for pasientene, ikke legemiddelselskapene.

MÅ TA ET OPPGJØR. Nettopp dette gjør uttalelser som de Rogne kommer med i sitt innlegg, uholdbare. Påstander uten hold, direkte feil samt personangrep på enkelte ansatte i industrien, bidrar til å skape et feilaktig bilde og vanskeliggjør dialog og samarbeid med mellom det offentlige og det private.

Som Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre på Stortinget, sa under Dagens Medisin sitt arrangement om MS i forrige uke: – Det er litt for mange som er negative til legemiddelindustrien, og dette må vi ta et oppgjør med. Det er ingen andre som står klare til å ta på seg jobben med å utvikle nye legemidler hvis ikke legemiddelindustrien gjør det.

Ingen oppgitte interessekonflikter