Nye OUS – muligheter og begrensinger

Kronikk: Halgeir Pimentel-Eilertsen, foretakstillitsvalgt i Parat v/OUS

DET SKAL BYGGES nytt Oslo universitetssykehus (OUS). Prislapp: Noe over 40 milliarder kroner for nytt lokalsykehus på Aker, og et komplett nytt lokal/regionsykehus på Gaustad, i forlengelsen av dagens Rikshospital.

Jeg har hele mitt liv satt pris på folk som brenner for noe og derfor har et sterkt engasjement. Det gjelder også for alle som deltar i debatten rundt vårt nye sykehus. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er enig i alle utspill som kommer i sakens anledning. Kanskje tvert om. Jeg synes vel egentlig det har vært en rekke utspill som ikke henger helt sammen. Stykkevis og delt har det vært fokusert på enkeltelementer. Helheten, og hva som i praksis er mulig å få til, forsvinner ut på sidelinjen. For å si det slik: Det er mye «cherrypicking» ute og går.

Les også: Fleksibelt nok?

EFFEKTIVISERING. Tidligere, og i forbindelse med fusjonen av Rikshospitalet og Ullevål, ble det bestemt at ved nybygging burde regionale og spesialiserte funksjoner legges til ett sted. Det man håper på, er at slik sykehusdrift i moderne bygg skal gi gevinster i form av økt aktivitet og mer effektiv pasientbehandling.

Resultatet av fem års planlegging i ide-, konsept-, og snart prosjektfasen, ble:
• Et spesialsykehus for kreft på Montebello/Radiumhospitalet
• Nytt stort lokalsykehus på Aker, på størrelse med Ahus.
• Nytt lokalsykehus/regionssykehus i forlengelse av Rikshospitalet på Gaustad. Og kanskje det som smerter mest; over tid en utfasing, nedlegging og salg av Ullevål.

Les også: Mange svakheter

HVORFOR? Hvorfor ble Ullevål valgt lagt ned, og ikke Rikshospitalet? Og i tillegg: Hvorfor ikke satse på å bygge ut og drive begge videre? Det er selvsagt flere årsaker til dette. Viktig er at samling av regionsfunksjonen og spesialiteter åpner for å legge alt dette til en lokasjon. Og som en logisk konsekvens av dette er det en bærebjelke i planene at sykehusdrift i den forbindelse skal fortsette ved tre hovedlokasjoner på OUS. Dette innebærer også å bygge ut et nytt stort lokalsykehus. Da ble Aker valgt.

For meg er bygningsmassens tilstand, grunnforhold og fredningsbestemmelser viktige variabler. Ullevål har også de overlegent eldste og mest nedslitte bygningene. Bygninger spredt utover et stort område. Mange er over 100 år gamle og fullstendig uegnet for moderne sykehusdrift. Det er heller ikke mulig å renovere og oppgradere denne bygningsmassen til en standard som vi ønsker ved moderne sykehusdrift. På toppen av alt er så mye som 25 prosent av bygningsmassen fredet – bygninger som er av en slik karakter og forfatning at de egentlig burde rives og bygges opp helt på nytt. Det er vel egentlig bare å gi seg ende over og melde gris. Grunnforhold på Ullevål er problematisk. Byggeteknisk byr det på betydelige utfordringer.

Sist, men ikke minst: Bygningsmassen på Riksen er alt i alt den beste å ta utgangspunkt i ved videre utbygging av OUS.

Les også: Fremtidens OUS

NEDLEGGE RIKSEN? Videre har befolkningsveksten i Oslo ganske nylig stanset opp. Det har etter min mening sammenheng med at asylstrømmen har bremset kraftig opp. I tillegg har fødselstallene på nasjonalt nivå falt merkbart. Dette slår også inn i Oslo. Likevel: Befolkningsvekst vil det fortsatt bli i vår hovedstad i fremtiden. Det er ikke noe som tyder på at den kontinuerlige og pågående prosessen rundt urbanisering av samfunnet vil avta. Men per i dag gir ikke veksten i befolkningstall grunn til å opprettholde sykehusdrift på Ullevål. Men det kan endre seg. Nye migrasjonsbølger kan komme. Urbaniseringen kan tilta. Fødselstallene kan ta seg opp. Da kan, i alle fall teoretisk, drift på deler av Ullevål, fortsatt bli et alternativ. Den som lever får se.

Men slik det nå ser ut, er Ullevål historie om cirka femten år fra nå. Jeg kan i den forbindelse forstå sorgarbeidet rundt avviklingen. Jeg ser mange er ute og på nytt vil vurdere Ullevål som et alternativ. Greit. Men er man klare til å ta konsekvensene av å satse på utbygging av Ullevål? I praksis betyr dette, slik planene er utformet, at Rikshospitalet legges ned og virksomheten flyttes til Ullevål. Mener dere i ramme alvor at Riksen skal nedlegges? Når bygningsmassen på Rikshospitalet er den overlegent beste å ta utgangspunkt i?

UTFORDRINGENE. Inntil alle nye bygg er på plass, er det en rekke med svært krevende utfordringer. Noen av de viktige blir:

• I etappe 1 (ti år fra nå av) vil akutt- og traumefunksjonene flyttes opp fra Ullevål til Gaustad, og med den mye av pasientbehandlingen som krever et døgnkontinuerlig tilbud av disse tjenestene. Akuttkapasitet bygges også ut på nye Aker, med tilsvarende tilflytting.

• Jeg mener denne prosessen har avdekket en viktig faglig mangel. Utgangspunktet var at store deler av Kvinne-, Barne- og ungdomsklinikkens virksomhet ikke skulle flytte til Gaustad i etappe 1. Ut ifra faglige årsaker rundt behov for døgnkontinuerlig akuttfunksjoner, viser dette seg å være problematisk. Den tunge virksomheten i disse klinikkene bør flyttes i etappe 1. Det får dessverre også den konsekvens at klinikk for psykisk helse og avhengighet må holde ut i fire–fem år til på Ullevål, i påvente av etappe 2. Det foregår nå en alternativ utreding rundt dette som det skal bli svært spennende å følge.

• Pasientrettet virksomhet, og annen virksomhet som ikke trenger døgnkontinuerlig tilgang på akutt- og traumefunksjoner, må midlertidig flytte ned på Ullevål fra Rikshospitalet. Det blir en kjempeutfordring å ivareta «restsykehuset» Ullevål i denne fasen.

• Nye bygg må inneholde nok arealer til å sikre tidsriktig og moderne sykehusdrift. Det må i tillegg også være mulighet for utvidelser og ombygginger utover dette – for å fange opp fremtidig teknologisk og medisinfaglig utvikling. Erfaringer med for små lokaler på Ahus og Kalnes skremmer. For små og trange nybygg er alles største redsel inn i dette gigantprosjektet. Nasjonale retningslinjer for nye sykehus, der utbyggingene i praksis ikke har et perspektiv utover oppstart av ferdigstilte bygg, setter grenser som er med på å gjøre mange skeptiske til hele prosjektet.

• Hovedgrepet er å bygge 350.000 kvadratmeter som samler sentral virksomhet og pasientforløp – til erstatning for 650.000 kvm i gamle og utdaterte bygg. Dette er noe å gleder seg over og se frem til. Som nevnt er det en sterk og reell bekymring for plassmangel når nybyggene tas i bruk. Etappe 2 gir heldigvis i den forbindelse mulighet til å rette opp feil. Erfaringene fra Ahus og Kalnes må tas på største alvor.

KREVENDE. Denne nybyggingen, omorganiseringen og flyttingen skal forgå samtidig som det er full drift ved sykehuset. Det kan best sammenlignes med å skifte en rotor på et helikopter når det er i luften. I utgangspunktet en umulighet. Men du skal se at vi også får det til.

For ei middels stor fagforening er det en utfordring å forholde seg til alt dette på en rasjonell og saklig måte. Min posisjon er å fokusere på og bidra til best mulig løsninger i det nye sykehuset. Hvor det nye sykehuset skal lokaliseres, er det andre krefter som bestemmer. Parat har ingen innflytelse over dette, og slik bør det være. Det er befolkningen, gjennom Stortinget og regjeringen, som bestemmer hovedrammene i denne prosessen. Det hele gjennomføres og forvaltes gjennom departementet og helseregionen.

Sykehusledelsens og fagforeningenes rolle bør være å dreie fokus mot at faglighet, funksjonalitet og gode fysiske rammer for fremtidig sykehusdrift ivaretas på en tilfredsstillende måte. Jeg vil forsøke å ivareta og støtte ledelsen og medarbeiderne ved sykehuset som er dypt engasjert i dette arbeidet. Her har vi alle i høyeste grad felles interesser.

PÅ TOMGANG. Helse Sør-Øst er prosjekteier og utbygger for fremtidens OUS. Ikke OUS. For OUS er det utfordrende. Sykehuset bidrar med store menneskelige ressurser inn i fokusgrupper og andre sammenhenger. Her forsøker man etter beste evne å komme med faglige innspill for å ivareta pasientene og fremtidig drift på en best mulig måte. Problemet er at våre folk i fokusgruppene føler at de går på tomgang. Faglige innspill blir ikke i stor nok grad tatt hensyn til ved konkrete utforminger fra prosjekteiers side, ettersom prosjektet skrider frem.

Les også: Om å slakte et sykehus

Jeg er dypt uenig i alle forsøk på å rette skytset og uenigheten mot sykehusledelsen og administrerende direktør Bjørn Erikstein. Jeg mener bestemt at OUS, med ledelsen i spissen, jobber steinhardt for å ivareta våre pasienters behov. Videre presser man på for at faglige betraktninger skal ligge i bunnen for alt arbeid som gjøres. Det er Stortinget og regjeringen, som gjennom sine budsjetter, bevilgninger, rammestyring og gjennomføring av nasjonale retningslinjer, som setter grenser for hva nye OUS blir. Ikke OUS.

KOSTBARE OMKAMPER. Sykehusverdenen er full av omkamper. Det vil bli en kostbar affære å starte opp på nytt. År med utredinger rundt ide- og konseptfase vil være bortkastet. Min vurdering er at hovedstrukturene er bestemt, og argumentasjonen rundt dette er logisk og har innebygget en klar rød tråd. Jeg vil sterkt anbefale at vi går videre på den veien som er valgt.

Alt dette er selvfølgelig også et spørsmål om økonomi – både til drift av OUS og fremtidige investeringer. Her er jeg derimot svært bekymret, mer enn for selve utbyggingen. Dagens modell er ikke bærekraftig. Det vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Ingen oppgitte interessekonflikter