Hvorfor er vi ikke bedre til å hjelpe?
Vi må ydmykt fastslå at det, bak helse og trygdestatistikkenes muskel-skjelettdiagnosebegrep, skjuler seg en mengde tilstander der utfordringene er mange og helsevesenets tilbud tilsvarende begrenset.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Innlegg: Dag Bruusgaard, professor emeritus, dr.med., Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for Helse og samfunn, Universitetet i Oslo
I EN KRONIKK i Dagens Medisin (10/2018) vil kiropraktorene Aleksander Chaibi og Pernille Marie Irgens avlaste et presset fastlegekorps ved å la muskel- og skjelettspesialistene – manuellterapeuter, kiropraktorer og fysioterapeuter – overta muskel- og skjelettpasientene. Det høres fornuftig ut –nærmest selvsagt.
Problemet er imidlertid hvem som kan sies å være spesialister på det som i mange statistikker betegnes som muskel- og skjelettlidelser.
Les også: Feil medisin for pasientene og fastlegeordningen
MULTISYMPTOMPASIENTER. Annen forskning tilsier at dette er en meget heterogen gruppe mennesker. Bak blant andre uførestatistikkenes muskel-/skjelettkapittel ligger det et mangfold av symptomtilstander, der riktignok smerter relatert til muskel-/skjelettapparater ofte er fremtredende, men ikke på langt det nær enerådende. De fleste som har langvarige smerter i muskel-/skjelettapparatet, har også en rekke andre symptomer og plager fra ulike organsystemer; de fremstår som multisymptompasienter (1).
At en person ender opp i statistikk under en muskel-/skjelettdiagnose, er ikke ensbetydende med at diagnostikk, behandling og sekundærprofylakse kan overlates til muskel- og skjelettspesialistene med sine rådende forklaringsmodeller.
MANGELFULLT. Vår forståelse av multisymptomtilstandene er stadig bekymringsfullt mangelfull. Personer med medisinsk mer eller mindre uforklarte symptomer representerer stadig en tilstander som er plagsomt for pasienten, vanskelig for hjelpeapparatet og dyrt fort samfunnet.
Mange, ikke minst fastleger og de som forfatterne betegner som muskel- og skjelettspesialister, prøver å hjelpe disse pasientene. Vi må imidlertid bare innrømme at de behandlingsmessige tilbudene er begrenset.
Fordi pasientene ofte får en upresis muskel-/skjelettdiagnose, er ikke dette nok til at de uten videre skal anbefales å gå til dem som har spesialisert seg på muskel- og skjelettsystemet.
JA TIL SAMARBEID. Også tidligere er fastlegene blitt lovet å få hjelp med disse pasientene, den gangen smertepoliklinikkene ble opprettet. Da ble det hevdet at det skulle være unødvendig at pasienter skulle plages med kroniske smerter. Ganske raskt ble det klart at både smertene i seg selv, og mange av pasientenes sammensatte utfordringer, knapt kunne løses så greit som smertepoliklinikk-entusiastene hadde lovet.
Inntil videre må vi ydmykt fastslå at bak helse og trygdestatistikkenes muskel-skjelettdiagnosebegrep skjuler det seg en mengde tilstander der utfordringene er mange og helsevesenets tilbud altså tilsvarende begrenset.
Forfatterne slår et slag for bedre samarbeid horisontalt i førstelinjen. Det er jeg helt enig i. Den besnærende enkle metoden de anbefaler, tviler jeg imidlertid sterkt på.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanse:
1) Tschudi-Madsen H, Kjeldsberg M, Natvig B, Ihlebaek C, Dalen I, Kamaleri Y, Straand J, Bruusgaard D. A strong association between non-musculoskeletal symptoms and musculoskeletal pain symptoms: results from a population study.BMC Musculoskelet Disord. 2011 Dec 18;12:285. doi: 10.1186/1471-2474-12-28
