Oppgavedeling begynner med pasientens behov

Oppgavedeling er et ord i tiden, men det er slettes ikke noe nytt i helsehistorien.  Grensegangen mellom legeprofesjonen og sykepleieprofesjonen kan litt tabloid uttrykkes til at leger behandler trykksår og sykepleiere forebygger trykksår.  Så enkelt er det ikke, men må forstås som at der leger har ansvar for diagnostikk og tilråder behandling, har sykepleieren ansvaret for å følge den opp.  Både sykepleiere og leger er enige om at forebygging ofte er den beste behandlingen. Profesjonene er komplementære. De utfyller hverandres kompetanse, men har hvert sitt ansvar i behandlingskjeden.

Men selv med hvert sitt ansvarsområde har arbeidsdelingen mellom sykepleiere og leger alltid vært i endring.  Et kjent husholdningsapparat som febertermometer var en gang høyteknologi og noe leger betjente. Senere ble det en sykepleieoppgave for så å bli en del av husholdningen. Det kan i dag vekke mer smil enn analyse av hva som skjedde og hvorfor det skjedde.  Det er derfor ingen ny debatt Anne-Karin Rime fra Legeforeningen og Norsk sykepleierforbund  ved Kai Øyvind Brenden, posisjonerer seg i, og det er Rime som formulerer problemstillingen mest presist.

Stabil kjerne

Som illustrasjon vil jeg benytte Helga Dagslands «Sykepleie – en utfordring», en studie utført for Norsk Sykepleierforbund, utgitt i 1955 og den historiske utviklingen i min egen profesjon, operasjonssykepleie.

I Dagslands studie er det pasientens behov ved gitte medisinske og kirurgiske tilstander som er utgangspunktet; hjerneblødning, diabetes mellitus, nefritt og hjerteinfarkt og appendicitt, cholecystitt – cholelithiasis, ventrikkelreseksjon og komplisert leggfraktur. Med utgangspunkt i pasienter med disse diagnosene, ble det utført tidsstudier og analyser av hvilke kvalifikasjoner som krevdes for arbeidet utført av utdannete sykepleiere, sykepleieelver og assistenter.

Operasjonssykepleiens kjerne har vært bemerkelsesverdig stabil.  Det er infeksjonsforebygging og sykepleie til pasienten som gjennomgår et kirurgisk inngrep.  Men den medisinske og medisinsk-teknologiske utvikling, har medført at noen oppgaver er overtatt av leger og andre oppgaver er overtatt av personell med annen kompetanse på samme utdanningsnivå (høgskole/universitet), eller av personale med videregående skole.

Problematikken tilsløres av NSF

Anestesi (narkose) var riktignok aldri operasjonssykepleiernes ansvar på papiret, men i praksis utførte de dette arbeidet uten tilstrekkelig formell kompetanse. Dette fortsatte frem til 1948, da fagområdet gradvis ble overtatt av anestesileger og anestesisykepleiere med spesialisert utdanning.  Blodbank og sterilisering av instrumenter og tilberedning av infusjonsvæsker og logistikk er overtatt av bioingeniører og teknisk personale.  Felles for disse oppgavene har vært at det i praksis har vist seg at de krevde en annen utdanning enn operasjonssykepleiere hadde, eller at operasjonssykepleiers utdanning ikke var nødvendig for at oppgavene skulle utføres forsvarlig.

Akkurat denne problematikken er det som kan leses i Rimes utsagn «Hvis folk vil gjøre legeoppgaver, får de studere medisin», men som tilsløres av mitt eget forbund, NSF, fordi NSF ikke tydeliggjør hva sykepleierkompetansen består av.  Det er riktig at sykepleiere arbeider med pasienter som krever avansert kunnskap. Men denne kompetansen er ofte knyttet til spesialisert utdanning eller delegert ansvar, ikke sykepleierutdanningen alene. 

Oppgavedeling er ikke noe nytt i sykepleie- og legeprofesjon, men som slogan er det ikke brukbart om vi ikke går den samme vei som Helga Dagsland og operasjonssykepleien har gjort før oss. Først må vi kartlegge pasientenes behov. Deretter må vi undersøke hvilken kompetanse som best kan møte disse behovene, enten det er leger, spesialsykepleiere på masternivå, sykepleiere med bachelorutdanning, eller helsefagarbeidere med videregående opplæring eller assistenter med relevant opplæring.

Ingen oppgitte interessekonflikter