Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Pasientkontakt uten kontakt

Studenter skjuler tegn på sårbarhet, slitenhet og medfølelse fordi de er redde for å virke svake eller uegnet til legejobben. Vi har en jobb å gjøre inntil medisinsk profesjonalitet fremstår helt og fullt menneskelig.

Annons:

LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege, professor i allmennmedisin ved UiB og gjesteprofessor i Montreal

KAN DU HUSKE din første pasient? Jeg husker min. Han var en gråhåret, fyldig mann med brylkremsleik og burgunder slåbrok over slitte sykehusbukser. Han lå i en seng ved medisinsk avdeling og så på meg, han visste at jeg skulle undersøke magen hans. Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg var 22 år og flau – ordet kleint var ennå ikke oppfunnet.

Det ble ikke lettere av å vite at Hansen var alkoholiker. En professor hadde fortalt at han hadde skrumplever. Det hørtes innskrumpet ut, men jeg skulle visst kjenne en sykelig stor lever.

FØLELSE AV FORAKT. Jeg prøvde å tenke gjennom hvilken side av sengen jeg skulle stå på, hvilken hånd jeg skulle kjenne med, hvor hardt jeg kunne ta i. Og hvordan skulle jeg forholde meg til Hansen selv? Skulle jeg snakke med ham, om hva da?

«Alkoholiker» ga meg en svak følelse av forakt, jeg ville bare bli ferdig med dette, fort. Visste han at jeg ikke hadde peiling på sykdommer, at jeg bare var en usikker nybegynner som skulle ta på sin første mage? Jeg lot som ingenting, gikk frem til sengen, og Hansen hadde visst vært med på det før, han la seg tilbake og åpnet slåbroken, smilte litt.

Jeg husker følelsen av såpevasket gammelmannshud, bløtt bukfett, og hendene mine som trykket her og der uten å kjenne noe som ga mening. Mage alt sammen. Snart ferdig, tenkte jeg.

TAUSHET. «Pasientkontakt» har ikke vært tema på medisinstudiet. Gjennom generasjoner har uerfarne legestudenter blitt satt til å måle blodtrykk, kjenne på mager og bryster og kreftsvulster, spørre om tiss og bæsj, stikke nåler i armer og fingre i rumper på fremmede, syke mennesker.

Vanligvis har dette skjedd uten at eldre leger har hjulpet studentene med å tenke over hvordan det oppleves å skulle utføre slike handlinger for første gang, hvordan det kan fortolkes av pasientene, og hvordan studentenes tause og tattforgitte bilder av «ekte leger» påvirkes av at nærgående, grenseoverskridende handlinger, hinsides intimsfærens grenser, er noe alle gjør og ingen snakker om.

SÅRBARHET. Relasjoner er alltid viktige, de påvirker oss følelsesmessig, de gir eller tapper energi, de styrker eller svekker selvfølelse. Effekten av en relasjon er sterkest når vi selv er sårbare, usikre på rolle, oppgave og identitet. I de første pasientmøtene er studentene i en svakhetsposisjon både i forhold til pasientene, med følelser av sjenanse, medlidenhet og hjelpeløshet i en rolle man ikke behersker, og i forhold til leger, sykepleiere og medstudenter, som ser ut til å håndtere alt så mye greiere enn lille jeg.

Forskning på medisinstudenter viser en betenkelig høy forekomst av følelsesmessige problemer, med over 50 prosent burnout i en rekke studier. Samfunnsvitere som forsker på den medisinske utdanningskulturen, finner at følelser er et ikke-tema i klinisk hverdag, og at studenter skjuler tegn på sårbarhet, slitenhet og medfølelse fordi de er redde for å virke svake eller uegnet til legejobben.

BETENKELIG. Når dette skjer, er det både usunt og profesjonelt betenkelig. Usunt fordi det får studenter til å brenne ut: De med lengst antenner risikerer å isolere seg og utvikle selvforakt for helt naturlige emosjonelle reaksjoner i et landskap preget av sykdom, lidelse og harde krav til prestasjon og perfeksjon.

Profesjonelt betenkelig er det fordi «burnout» betyr emosjonell avflating, empatitap og kynisme – det motsatte av empati, omsorg og interesse for andres ve og vel. Vi kjenner kolleger som er der.

MENNESKELIGHET. Ved medisinstudiet i Bergen underviser vi i «pasientkontakt» for førsteårsstudenter som verken kan anatomi eller sykdomslære. Kompetansen deres er å være velfungerende, fintfølende sosiale vesener. Som medisinske rollemodeller viser vi dem at i legeyrket er sosiale evner, som evnen til å tolke og anerkjenne egne og andres følelsesuttrykk, dynamitt. I dette faget besøker de alvorlig syke mennesker, blir kjent med dem, og snakker med dem foran sine medstudenter i auditoriet.

I refleksjonsnotatene skriver studentene om nervøsitet, famling og medlidenhet. En førsteårsstudent noterer, etter å ha snakket med en døende kvinne: «Jeg skulle ønske jeg hadde lagt hånden på skulderen hennes, for det ville ha vært menneskelig. Men det ville ikke vært profesjonelt».

Vi har visst en jobb å gjøre før medisinsk profesjonalitet fremstår helt og fullt menneskelig, i våre studenters øyne.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 08/2018

Kommentarer

  • Andreas Nydal 25.04.2018 12.53.37

    Strålende. Vil benytte anledningen til å skryte av medisinstudiet i Oslo for første gang. Pasientkontakt er der en sentral del av utdanningen gjennom alle 6 år.

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!