Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

På ville veier

Det er meningsløst at pasienter skal dø av sykdommer som det finnes behandling for.

Publisert: 2018-03-08 — 05.29
Denne artikkelen er over fire år gammel.

Innlegg: Lena Nymo Helli, norsk direktør i AbbVie

LEGEMIDDELINDUSTRIEN forsker frem, utvikler og gjør tilgjengelig medisiner som bedrer og redder liv. Dette er vi stolt av, og det innebærer et stort etisk ansvar. Vi må sette en pris på medisinene våre som gjør at vi tjener penger. Dette er forutsetningen for å kunne fortsette å forske – for også i morgen å kunne tilby nye og innovative behandlinger. Samtidig er verken vi eller samfunnet tjent med å sette priser som gjør at pasientene ikke får tilgang til medisinene våre. Dette er en utfordring som stadig er gjenstand for debatt.

Hvert år bruker Norge kun 7,5 prosent av helsebudsjettet på legemidler, mens gjennomsnittet i OECD-landene er på 15,9 prosent (OECD Health 2015). Selv om legemidler utgjør en så liten del av helsebudsjettet, er de gjenstand for en påfallende stor del av kostnadsdiskusjonen.

Jeg sier ikke at vi ikke skal diskutere hvor mye penger vi bruker på legemidler i Norge. Jeg mener det er absolutt nødvendig at Norge har et kritisk blikk på kostnadene i hele helsesektoren. Mitt spørsmål er om vi behandler legemiddelkostnadene på en annen måte enn vi gjør på andre områder staten finansierer.

EN VEI Å GÅ? Derfor har jeg forsøkt meg på et lite tankeeksperiment: Hva om vi bygde veier slik vi gjør innkjøp på medisiner? Å bygge vei, og å kjøpe medisiner, er naturligvis ikke det samme, men en viktig likhet er at dersom det blir gjort riktig, kan begge redde liv.

Jeg har sammenlignet målene i Nasjonal Transportplan med målene fra Legemiddelmeldingen. Ingen av målene i Nasjonal Transportplan handler om å bygge veier til lavest mulig pris. Hvis jeg skulle spekulere, ville jeg kanskje tippe at man har kommet til den erkjennelsen at et overordnet mål om veier til lavest mulig pris, kan gå på bekostning av kvaliteten og nullvisjonen for antallet drepte.

MÅLENE. I legemiddelpolitikken har vi fire mål. Min opplevelse er at det ene målet, om lavest mulig pris, er det som er lettest å forholde seg til, og at dette målet er det som i praksis har fokus og blir etterlevd fra underliggende etater. Jeg mener at dette målet blir vektlagt i så stor grad at det kan gå på bekostning av de andre tre målene. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at det er lettere å argumentere for å kutte innkjøp av legemidler enn å ta ut besparelser i de resterende 92,5 prosentene av budsjettet.

Når vi skal bygge vei, ser vi på kostnaden av veien som helhet, hvor raskt veien vil stå ferdig, hvor sikker den blir – og om det er tiltak vi kan gjøre for å unngå ulykker. Når vi kjøper medisiner, ser vi på pris per dose, uten å fullt ut vurdere verdien medisiner har for samfunnet. Dette er litt som å bestemme hvilken vei vi skal bygge basert på prisen på asfalt per meter, og med det velge å bruke gammeldags asfalt, som er billigere ved bygging av veien, men som krever mer vedlikehold.

NYTTEN. I stedet for å regne pris per dose, burde vi ha sett på samfunnskostnaden og nytten ved en behandling.

Det burde vektes om pasienten kommer raskt tilbake i jobb og om pasienten trenger mindre oppfølging på sykehus, om pasienten kan bo hjemme under behandling, om man kan unngå operasjoner, om pårørende kan være i jobb og om pasienten kan leve et sosialt liv mens behandlingen pågår.

NYSGJERRIGHETEN. Jeg har til gode å se en representant for staten uttale at veiene i Norge er «gode nok» eller «sikre nok». På mitt eget område har jeg flere ganger sett representanter for staten uttale at dagens behandling er «god nok», at vi ikke trenger flere innovasjoner, eller ikke er villig til å betale for å ta i bruk de nye innovasjonene.

Da må jeg spørre: Hvor blir det av nysgjerrigheten på hvor gode behandlinger vi faktisk kan få dersom vi bare fortsetter å forske, og hvordan det kan bidra til å løse de store helseutfordringene vi står ovenfor? Og enda viktigere: Hvor blir det av nullvisjonen i legemiddelpolitikken? Hvor blir det av ambisjonen om at ingen mennesker i Norge skal dø av sykdommer som det finnes behandling mot?

MENINGSLØST. Jeg setter det selvsagt på spissen og jeg vet at det også er nyanser tilknyttet veibygging, men det er på høy tid at vi bringer litt nyanse inn i debatten om legemidler. Det er på tide å anerkjenne at legemiddelindustrien spiller en viktig rolle i utviklingen av nye behandlinger. Vi er avhengig av at nye behandlinger utvikles hvis vi i fremtiden skal kunne behandle og kurere sykdommer vi ikke har løsninger for i dag, og slik bidra til å løse de store helseutfordringene vi vet kommer.

Dette innebærer også at staten må tilrettelegge for at det skal skje. Gjennom en tydelig vekting av innovasjon – og gjennom en tydelig ambisjon om å behandle effektivt flere sykdommer i fremtiden. Jeg utfordrer herved myndighetene til å ta ansvar og sette i verk konkrete tiltak i tråd med målene med legemiddelpolitikken raskt, slik at vi sikrer pasientene likeverdi og rask tilgang til nye innovative legemidler. Det er meningsløst at pasienter skal dø i Norge av sykdommer det finnes behandling for.

Interessekonflikt/disclaimer: AbbVie er et globalt biofarmasøytisk selskap som utvikler og produserer medisiner for pasienter med alvorlige og kroniske sykdommer.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2018

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!