Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Er «alexitymi» en kulturell yrkessykdom i medisinen?

Jeg har møtt mange norske leger som ikke har lært at en leges empati virker trøstende og er blant det mest potente i den profesjonelle verktøykisten. Og jeg har møtt pasienter som føler seg skadeskutt av møter med leger som ikke kan trøste.

Annons:

LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege, professor i allmennmedisin ved UiB og gjesteprofessor i Montreal

KROPPSLIG SYKDOM kan komme av følelser. I 1990 beskrev japanske forskere en form for akutt hjertesvikt hvor hjertet svulmer opp slik at det på røntgenbildet ligner en keramikkrukke brukt til blekksprutfangst, en takatsubo. Sykdommen slår til i etterkant av følelsesmessige påkjenninger, som uventet dødsfall i familien, en krangel, overgrep – eller jordskjelvkatastrofen i Japan. Overveldende glede kan også i sjeldne tilfeller utløse takatsubo, som i dag er kjent blant hjerteleger over hele verden som «knust hjerte-syndrom».

Følelser er biologiske fenomener knyttet til hormoner, immunapparat og nerveceller, samtidig som de utgjør bærebølgen for vår opplevelse av oss selv, av andre, og av verdenen vi lever våre liv i. Følelser kan gjøre oss syk eller frisk, som takatsubo-eksemplet illustrerer. Når vi blir skikkelig syke, trenger vi emosjonell kontakt i tillegg til teknisk behandling. Følelser motiverer oss til å handle eller vike unna, til å vokse eller forfalle.

ALEXITYMI. Den medisinske fagkulturen har et avdempet forhold til følelser, for å si det pent. Professor Johanna Shapiro ved University of California, skriver at legeutdanningen i USA er så svak når det gjelder kunnskap om følelsers betydning at studentene står i fare for å utvikle faglig «alexitymi» (1). Ordet betegner manglende evne til å identifisere og beskrive andres eller egne følelser. Den som ikke kan se følelsesmessige nyanser, kan heller ikke se seg selv og er rimelig hjelpeløs i relasjoner. En lege som ikke forstår følelser, kan bli en god kroppstekniker, men ikke en terapeut. Terapeuten er nemlig i stand til å gjøre det Hippokrates fremholdt som legers første plikt: Å trøste.

Trøst innebærer at legerollen brukes til å møte den lidende på en måte som endrer den følelsesmessige betydningen av fakta – sykdom eller død – uten å endre fakta i seg selv. Trøst er å hjelpe uten å fikse problemet. Det virker ikke trøstende å bagatellisere, jatte med, eller peke på at solen skinner i dag. Å speile følelser derimot, virker trøstende. Formelen er enkel og folkelig: Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbel glede.

SKADESKUTT. Jeg har møtt mange norske leger som ikke har lært at en leges empati virker trøstende og er blant det mest potente i den profesjonelle verktøykisten. Og jeg har møtt mange pasienter som føler seg skadeskutt av møter med leger som ikke kan trøste. ´

En av dem er 18 år, med en genetisk øyesykdom som gjør at hun gradvis mister synet. Hun gruer seg til kontrollene hos øyelegen. Ikke fordi prognosen er dårlig, det har hun for lengst skjønt, men fordi legen ikke bryr seg med å snakke om hva det betyr for henne å skulle bli blind.

KAN VI ENDRE? At følelser er så betent i akkurat legekulturen, har blitt forklart med at leger påtvinges nærkontakt med andres sykhet, svakhet, hjelpeløshet og forfall. At faget vårt er moralsk forankret i altruisme, medlidenhet og omsorg, legger et lokk på den dype ambivalensen i hjelperrollen – noe i oss vil bort fra det syke og forferdelige, noe i oss kjenner avsky og angst, kanskje fordi nærheten til den andre minner oss om vår egen sårbarhet.

Hvor i legeutdanningen kunne vi gjøre endringer? At intens konkurranse og sammenligning får studentene til å prøve å skjule «svakhet», er forståelig. Av samme grunn er det naturlig at de erfarne legene, rollemodellene, «holder masken» i en hverdag som er stinn av følelser – bekymring og medlidenhet med pasienter og pårørende, samt stress, travelhet, krav, søvnunderskudd, dårlig ledelse, faglig usikkerhet, you name it. Her er ikke rask endring sannsynlig.

PASIENTKONTAKT. To veier er verdt å forsøke. Den ene er å utvikle basalfagsundervisningen, slik at studentene får skikkelig forståelse av følelsers fysiologi og patogenetiske eller salutogenetiske effekter, via cortisol, epigenetikk, immunmodulering m.m., og koble dette til knust hjerte-syndrom og alle de andre kliniske og epidemiologiske konsekvensene av følelser på avveie.

Det andre sporet er å undervise pasientkontakt som et eget fag, slik vi har begynt å gjøre ved Universitetet i Bergen: Førsteårsstudentene møter 20 alvorlig syke mennesker, uten annet oppdrag enn å forstå hva sykhet gjør med et liv. Erfaringen åpner døren til en verden av fag og følelser, formidlet gjennom studentenes refleksjonsnotater: «Det er det mest spennende og fantastiske, men også det skumleste jeg har vært med på».

Referanse:
1) Shapiro J. Does medical education promote professional alexithymia? A call for attending to the emotions of patients and self in medical training. Acad Med. 2011

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!