Uetisk forskning og tvilsom evidens

Kronikk: Gunn Helen Kristiansen, brukermedvirker i forskning

UNDER ETABLERING av medisinfrie behandlingstilbud på feltet psykisk helse har sentrale fagfolk uttrykt bekymring for at det mangler evidens for at medisinfri behandling virker. En av årsakene til at det ikke foreligger noe særlig forskning på dette, kan være at forskningsspørsmålene ikke har hatt riktig fokus. Siden medisiner nesten alltid er førstevalget ved mistanke om psykisk sykdom, er det ingen medisinfrie pasienter å forske på.

I et innlegg i Aftenposten (13. juni 2016) skriver psykiater Jan Ivar Røssberg at det er uetisk ikke å medisinere syke pasienter, samtidig som han er kritisk til at det ikke eksisterer evidensbasert kunnskap om umedisinerte pasienter (1). I en blogg i Dagens Medisin reflekterer president Tor Levin Hofgaard i Norsk Psykologforening over dette.

ETISK FORSVARLIG? Legevitenskapen har som mål å kurere fysiske sykdommer, men er det etisk forsvarlig å benytte den samme kunnskapen for å kurere sjelen? Psykofarmaka er det nesten umulig å skaffe ekte kunnskap om, allikevel benyttes disse preparatene flittig. Hypotesen ved mistanke om psykose går ut på at antipsykotiske medisiner skal beskytte pasientene mot en videre utvikling av det man antar er en sykdom.

Mange pasienter kan fortelle om stikk motsatt effekt. Medisinene førte til at alt ble mye verre. Det mange ikke vet, er at de antipsykotiske medikamentene kan utløse eller forsterke hallusinasjoner. Med andre ord har mange psykiatriske pasienter fått medikamenter som kan utløse psykotiske reaksjoner, samtidig som de har blitt utredet eller blitt behandlet for en psykose lidelse.

FORVERRING. En andel av disse pasientene har dermed trolig fått medisinutsløste hallusinasjoner som i sin tur bekreftet mistanken om alvorlig psykisk sykdom. Utredningen har foregått mens pasienten har vært innlagt, med begrenset tilgang til hverdagslige ressurser, venner og familie.

Dette har mange pasienter blitt svært provosert av. Uro og affekt er symptomer på forverret tilstand, og pasientene tilføres da enda mer medisin, eller flere medisiner i kombinasjon, inntil behandlere mener de har blitt roligere. Da har evnen til å tenke klart, blitt forstyrret, men pasientene ser rolige ut utenpå. Denne strategien kan umulig medføre troverdig evidens.

MEDISINFRITT. Det er pasienter og pårørende som nå krever et medisinfritt behandlingstilbud. Teorien ved medisinfri behandling handler om å utnytte hjernens egen evne til selvrestaurering. Tilfrisking forutsetter at pasientene får omsorg og støtte utenfra til å finne sin individuelle vei til heling.

Den grunnleggende forskjellen mellom de to teoriene er at i legevitenskapen betraktes psykiske reaksjoner som sykdom, mens den motsatte teorien ser på psykiske reaksjoner som hjernens forsøk på å reparere seg selv. Det at noen utenfra skal «hjelpe til» i tilfriskingsprosessen med å fylle på med kjemiske stoffer, kan i verste fall ødelegge liv.

De fleste behandlere lever med den forestillingen at antipsykotiske medisiner har terapeutisk effekt. Det stemmer ikke. Medisiner kan bare fjerne symptomene og lindre smerten.

VERKTØYET. Det er pasientenes erfaring som bør brukes som måleinstrument i jakten på gyldig kunnskap. Hjernen er ikke et sykt organ som kan fikses på utenfra på samme måte som lunger, lever eller blindtarm.

Psykiaterne innehar den dominerende posisjonen og måleverktøyet deres er egen observasjon fra utenfra perspektivet, samt å telle antallet reinnleggelser. Medisinerte pasienter er satt ut av stand til å forklare seg nettopp på grunn av de sløvende medisinene. Nå skal det sies at en andel pasienter har god nytte av antipsykotiske medisiner, men behandlerne vet ikke på forhånd hvem – eller hvor mange.

ALARMERENDE. I mine observasjoner fra brukerperspektivet må jeg stort sett forholde meg til størrelser som «noen», «flere», «mange» og så videre, men ved å tenke litt annerledes, fremkommer det allikevel svært alarmerende tall.

I en studie fant forskerne ut at to tredeler av pasientene motsatte seg medikamentell behandling. Problemet forskerne fokuserte på, var hvordan man skulle bedre pasientenes samarbeidsvilje. Sett fra et brukerperspektiv er ønsket heller å spørre om hvorfor nesten 70 prosent av pasientene åpenbart ikke opplevde god effekt av medisinen. Dersom tallet er representativt, skulle det være evidens god nok til å forsvare et krav om medisinfri behandling.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2017