Er det faglige grunnlaget godt nok?

Legemiddelverket vil bidra til at beslutninger tas på et godt grunnlag. Klare forventninger til industrien, god dokumentasjon på hva som er en rimelig pris – og gode systemer for vurderinger og prisforhandlinger – vil gi raskere og riktigere beslutninger og bidra til å snu prisspiralen.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Audun Hågå, direktør i Statens legemiddelverk (SLV)

STATENS LEGEMIDDELVERK (SLV) har over årene fått et betydelig ansvar for både vurderinger og beslutninger om offentlig finansiering av nye legemidler. Med ansvar følger krav og forventninger om at vi gjør en god jobb. Generelt opplever vi tillit fra oppdragsgivere og legemiddelindustri og at det er ro på feltet.

I dagens avis stiller Ivar Sønbø Kristiansen noen kritiske spørsmål om hvordan vi løser våre oppgaver. Dette mener vi er sunt, og vi setter pris på at noen ønsker å kikke oss i kortene.

ETTERPRØVING. Mulighet for innsyn og etterprøving av Legemiddelverkets faglige vurderinger er et viktig spørsmål. I arbeidet med å vurdere om prioriteringskriteriene er oppfylt, involverer vi derfor en rekke fagspesialister og legemiddelindustrien. En dialog med disse interessentene er viktig for å sikre at nødvendig informasjon og synspunkter kommer frem. Når en metodevurdering av et sykehuslegemiddel er ferdigstilt fra oss, gis det anledning til å komme med innspill før Beslutningsforum skal fatte sin avgjørelse for sykehusene.

Vi har innsett at vi kan bli bedre på å få med pasientstemmen i arbeidet, og vi vil gjøre noe med dette. På blåreseptområdet er ordningen med klageadgang ute på høring og vi oppfordrer til å gi innspill.

MOTSETNING. Sønbø Kristiansen nevner at han som konsulent for legemiddelfirmaer har gransket noen av våre vurderinger, og han erkjenner at det neppe er et tilfeldig utvalg. Det er bra han er åpen om hvilket ståsted han tar når han uttaler seg. Vi er nemlig i et område hvor ting kan vurderes ulikt avhengig av ståsted, og hvor det er store verdier i spill. Vi velger å se den kraftige ordbruken som «forskrekkende», «feilaktige faglige vurderinger» og et «systematisk kvalitetsproblem» på denne bakgrunnen.

Dette er saker hvor det er en iboende og naturlig motsetning mellom tilbyder og betaler – og hvor det fort blir «varmt». Legemiddelindustrien har, som enhver industri, som primærmålsetting å maksimere profitt for sine eiere:. Altså oppnå flest mulig «ja» med høy pris for sine produkter. Dette er et legitimt mål.

INGEN «NEI»-BONUS. Det som i kampens hete er lett å ta for gitt, er at vi på myndighetssiden automatisk ønsker å vri våre vurderinger slik at vi kan si mest mulig «nei». Men her kan vi forsikre at vårt mål er tilgang til flest mulig gode nye behandlingstilbudtilbud for pasientene, bare ikke til en kostnad som ødelegger for tilbudet til andre pasienter i urimelig grad. Altså å foreta gode valg og prioriteringer.

Vi har ingen bonus for flest mulig «nei». Det store flertallet av sakene vi vurderer, leder frem til at det gis offentlig finansiering og tilgang til nye behandlingsmuligheter for pasientene. I noen saker er imidlertid industrien ikke villig til å gi et pristilbud som gjør det nye legemidlet kostnadseffektivt etter vår mening, og vi blir nødt til å si eller anbefale et nei.

FORUTSIGBARHET. I vurderingen av dokumentasjonen og i brytningsfasen for å komme frem til enighet om kostnad, er det viktig med tilstrekkelig forutsigbarhet og åpenhet for å sikre at det ikke begås alvorlige faglige feil, tas urimelige hensyn eller gjøres vesentlige forskjellsbehandlinger. Objektive og forutsigbare kriterier for hva som skal vurderes, er en forutsetning for å oppnå dette.

I Norge har vi lang tradisjon for å buke prioriteringskriterier, og de har nylig vært grundig gjennomgått, pusset opp og besluttet etter alle demokratiets regler. At Sønbø Kristiansen hevder at vi bruker «hemmelige kriterier», kan jeg derfor ikke forstå. Ut ifra eksemplet han trekker frem, kan det virke som om han vil frem til at det offentlige skal definere sin grense for betalingsvillighet helt nøyaktig i enhver sak.

BETALINGSVILLIGHET. Gjennom arbeidene rundt prioriteringsmeldingen – og gjennom lang erfaring med prioriteringsbeslutninger og avgjørelser – er rimelighetsområdet for betalingsvillighet godt kjent for aktørene. Sett fra industriens side ville det selvfølgelig være et gunstig utgangspunkt å vite enda mer nøyaktig hva man skal sikte seg inn på, men sett fra kjøpersiden er det et tilsvarende dårlig strategisk grep å åpne en forhandling med å si nøyaktig hvor mye man har tenkt å bruke.

Sønbø Kristiansen ønsker at kjøpersiden skal være helt nøyaktig på sin betalingsvillighet overfor industrien. Samtidig argumenterer han, slik jeg forstår det, for at det offentlige ikke skal ta hensyn til usikkerheten for kostnadsanslaget i industriens dokumentasjon, bare gjennomsnittet treffer.

Begrunnelsen er at man kommer til å undervurdere et legemiddel like ofte som man overvurderer. Her vil vel mange kjenne at magefølelsen for hvordan man bør bruke samfunnets penger, tar imot – og at det i hvert fall vil sende gale signaler til industrien om hva som er god nok dokumentasjon. Et raskt blikk i bakspeilet på hvor mange legemidler som faktisk har vist seg å være bedre eller dårligere enn først antatt, vil vel heller ikke overbevise.

EN KREVENDE KUNDE. Første prisforlangende fra legemiddelindustrien har hatt en voldsom økning de siste årene, og vi blir i dag presentert for priser i millionklassen. Jeg mener det er viktig at myndighetene opptrer som en krevende kunde fremover: Vi må kreve at prisen står i et rimelig forhold til den dokumenterte nytten. Dette er viktig for å sikre at vi også i fremtiden kan ha et bærekraftig tilbud om offentlig finansiering.

Klare forventninger til industrien, god dokumentasjon på hva som er en rimelig pris – og gode systemer for vurderinger og prisforhandlinger – vil gjøre at vi kan få både raskere og riktigere beslutninger og bidra til at prisspiralen snus. Og ikke nok med det, ved å være en krevende kunde, vil myndighetssiden også stimulere til innovasjon gjennom at viktige nyvinninger får en høy, men «fair» pris, mens mindre viktige bidrag ikke belønnes.

For å være nyttig for pasienter og samfunn, ønsker vi i Legemiddelverket å bidra til at beslutninger skal tas på et godt grunnlag – og vi arbeider stadig med å forbedre oss. Vi er derfor glad for debatt om måten vi løser vårt oppdrag på, og vi vil vurdere alle forslag til hvordan vi kan gjøre jobben enda bedre.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2017

Powered by Labrador CMS