Et team bestående av to

Helsevesenet er fylt med pliktoppfyllende mennesker. Dere som ikke fikser teampresset, er nok bedre enn dere tror.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Legeliv-kommentaren: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

HVA ER DET som avgjør rekkefølgen på tvillinger når de kommer til verden? Det handler sikkert om størrelse, aktivitet – og hvordan de finner sitt leie mot slutten. Men man jo kan leke seg med forestillingen om at den ene tvillingen blir kjempelei, mobiliserer det den har og får den andre ut og vekk gjennom fødselskanalen. Eller hva med at den første sparker godt ifra mot den andre tvillingen?

Hvordan jenter eller gutter faktisk påvirker hverandre før og rundt fødselen, vet vi lite om. Det er lettere å se morens heroiske innsats. Men det må jo være et slags samspill underveis, eller?

TVILLINGTEAM. På 1970-tallet ble min tvillingsøster og jeg født. Jeg med gulskjær i huden, svart hår og skjeve øyne. Søster var og er lysere, lengre og slankere. Temmelig ulike, altså. Men det var lett å se at vi ville det samme: Få mors oppmerksomhet og mat. Men ingen tenkte nok at her har verdenen fått et nytt lite tvillingteam.

På 1970-tallet het det gjerne grupper og ikke team. Det er først senere at team har blitt universalmiddelet. Det kan, ifølge litteraturen, bestå av to eller flere personer. Man kan videre si at en gruppe blir et team når man har etablert et felles mål, når deltakerne fyller ulike roller og tar i bruk forskjellig kompetanse for å nå målet, helst med gjensidig respekt og felles normer.

Var vi som ferske tvillinger således et team? Neppe. Selv om vi hadde det samme målet om mors mat og varme, var det vel ikke noe vi klarte å samarbeide om. Det med ulike roller og gjensidig respekt kom definitivt mer etter hvert.

UVILJE. At et team kan bestå av bare to, tror jeg det er nyttig å tenke litt på. De mange som er ukomfortable med tanken på økt teamarbeid, trives nok bedre på tomannshånd. Det er ikke alltid så lett å forstå seg på alt det som oppstår når man er flere. Jeg har hørt pliktoppfyllende flinke folk si at de føler seg som dårlige mennesker fordi de ikke liker å jobbe i team.

Helsevesenet er jo fullt av slike pliktoppfyllende mennesker. Så til alle dere som ikke fikser dette teampresset; dere er nok bedre enn dere tror! Dersom du mestrer det vanligste og aller viktigste teamet i helsevesenet – det som består av deg og en pasient – ta lærdom av det!

AVKLARING. Du og pasienten fyller ulike roller. Det vet alle. Kanskje har du oppdaget hvordan roen i konsultasjonen bedres når dere har et klart og realistisk mål.

Sannsynligvis er det sånn at målet dere begge har, justeres litt fra gang til gang. Så hvorfor ikke starte konsultasjonene med en avklaring av nettopp dette? Spørsmålet «Hva er viktigst for deg?» er dermed ikke så dumt. Fordeling av roller, komplementær kompetanse og det andre, følger lettere når det er avklart.

ROLLER. Hva med teamlederrollen som helsepersonell har? I et vanlig helseteam er det i pasientens kropp at målet skal oppnås. Pasienten er derfor selv en slags fasit på hvordan det går, og den som gjør den største jobben for å bli bedre via aktive valg og kroppens egne legende prosesser. Det er ikke lite. Lederjobben til helsepersonellet må derfor være temmelig fleksibel og lydhør. Mildt sagt. Pasientens fortolkinger må til og med få dominere samtalen når hun eller han har den mest relevante kompetansen. Slik fordeling av makt og ledelse skjer i alle mulige team, også i de trenede akuttmedisinske. Men oversikten, den helsefaglige fortolkningen, forvaltningen av ressurser og alt annet ansvar som ligger til det å være en del av helsetjenesten, slipper man ikke av den grunn.

Ansvaret slapp ikke vår mamma heller. Og vi jentene blir fremdeles et bra ad hoc-team de gangene vi må– hvis det skal arrangere en familiefest eller ved felles sak mot én av brødrene.

FORSKNING. En amerikansk kollega har, via intervjustudier av pasienter, pårørende og leger, identifisert egenskaper som karakteriserer gode allmennleger. De har klinisk visdom – kunnskap og erfaring – er nærværende, har emosjonell selvkontroll og selvtillit slik at de evner spesielt tre ting: Å sette pris på pasientene de skal hjelpe. De anerkjenner makt og avmakt og bruker det til å inngå partnerskap, veilede og pushe når det trengs. Sist, men ikke minst, tåler de å stå i varige relasjoner. De er der ved store hendelser, de signaliserer at de ikke vil gi opp – og de foretar omsorgsfulle handlinger.

Dette er viktig i det vanligste teamet av to, og sikkert i de større og aller største også. Så kjære teamvegrer, start i det små og forstå at du nok er bedre enn du tror!

Referanse: 1) Scott JG et al. Understanding healing relationships in primary care. Ann Fam Med 2008;64:4:315-22

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 03/2017

Powered by Labrador CMS