Metalldetektor kan ivareta sikkerheten

Marius Storvik, jurist og stipendiat i rettsvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet
I DAGENS MEDISIN (5/2016) imøtegår Anne Kristine Bergem, leder av Norsk psykiatrisk forening, Mats Larssons kritikk av høringsforslaget om rutinemessig ransaking ved innleggelse i psykiatriske avdelinger.
Slik jeg forstår Bergem, kan argumentene oppsummeres i sikkerhet, ikke skape mistenksomhet og rettssikkerhet. Endelig mener hun at ransaking kan gjennomføres med respekt.
DISKRIMINERING. Bergem synes å mene at det ikke er stigmatiserende med ransaking dersom alle psykiatriske pasienter utsettes for inngrepet. Norsk psykiatrisk forening overser at rutinemessig ransaking i psykiatriske institusjoner er en systematisk diskriminering av psykiatriske pasienter i forhold til somatiske pasienter.
Hun mener det kan gjennomføres med den samme respekt som ved flyplasser. Det er imidlertid noen viktige forskjeller fra psykiatriske institusjoner til flyplasser. For det første har flypassasjerer valgt å fly, i motsetning til svært mange psykiatriske pasienter. For det andre brukes metalldetektorer på flyplasser, i motsetning til forslaget der pasientene skal kles nakne og all bagasje skal gjennomsøkes.
RESPEKTLØST – OG ULOVLIG. Jeg klarer ikke se at en metode der de sykeste pasientene, iblant avlevert av politiet, kles nakne, gis beskjed om å stille seg på huk og hoste, skal være respektfull. Metoden er egnet til å øke stigmatiseringen av psykiatriske pasienter.
Det hevdes at lovendringen vil forbedre rettssikkerheten i institusjonene. Bergem er fullt klar over at over 90 prosent av institusjonene i dag ulovlig praktiserer rutinemessig ransaking. I min forskning har jeg ikke klart å finne noen psykiatriske institusjoner som ikke systematisk bryter lovens regler om ransaking. Fordi gjeldende lov systematisk har blitt brutt i femten år, finnes det ingen evidens for at lovens system ikke gir tilfredsstillende sikkerhet.
RETTSIKKERHET. Jeg er enig med Bergem og norsk psykiatrisk forening i at disse systematiske lovbruddene ikke gir pasientene tilfredsstillende rettssikkerhet. Vi er imidlertid ikke enige i løsningen.
Det fremstår som underlig at norsk psykiatrisk forening, hvis medlemmer er ansvarlige for systematiske krenkelser av pasientene og psykisk helsevernloven på dette området, er bekymret for pasientenes rettssikkerhet som følge av deres lovbrudd. Den underliggende krenkelsen vil fortsatt eksistere ved en lovendring. Jeg tror rettssikkerheten ville ha blitt bedre hvis de ansatte i psykiatrien hadde sluttet å begå systematiske lovbrudd med viten og vilje.
DIALOG. Når Bergem skriver om vanskeligheten med å avdekke farlige gjenstander, har hun et poeng. Forskningen har vist at risikovurderinger er ekstremt vanskelige. Likevel er det Bergem og hennes kolleger som har landets største kompetanse på dette. I stedet for å ransake alle, kan de spørre pasientene hva de har med seg.
Jeg vil anta at en dialog om uønskede gjenstander kan gi grunnlag for mistanke. Jeg vil videre anta at en dialog kan avdekke ukebladstiftene i Bergems eksempel. Dialogen vil gi grunnlag for vedtak. Vedtakene vil redusere stigmatiseringen og bedre rettssikkerheten.
METALLDETEKTOR. Avslutningsvis spør Bergem hva de gode alternativene er. Jeg har to forslag. For det første foreslår jeg at norske psykiatriske institusjoner forsøker å følge den eksisterende loven. Så lenge de ikke har prøvd, kan en heller ikke vite at den gjeldende lovens system er for dårlig.
Dersom lovens system gjør at det oppstår flere farlige situasjoner, må en gå målrettet til verks. Det sentrale eksemplet som skal illustrere behovet for å kle pasientene nakne, er frykt for kniver. Hvordan kan man – mest effektivt – finne de knivene og stiftene som vi alle er redde for?
Metalldetektor er den enkleste og minst inngripende formen for å finne slike gjenstander.
Ingen oppgitte interessekonflikter