Rettssikkerhet – og rutinemessig ransaking

Anne Kristine Bergem, leder av Norsk psykiatrisk forening
I ET INNLEGG på psykologforeningen.no kritiserer Mats Larsson høringsforslaget om rutinemessig ransaking ved innleggelse i psykisk helsevern. Han skriver godt og klokt, og det er ikke vanskelig å være enig med ham.
Mennesker i psykisk krise og nød trenger å bli møtt med omsorg, respekt og vennlighet. Larsson formidler slik at kontrasten mellom «trygghet og omsorg», og «hvis du nekter, risikerer du å bli avkledd mot din vilje», blir grell.
En 20-åring innlagt akutt med psykose, vil være redd. For å bli gal, for eget liv og for ukjente omgivelser. Han er også ofte er redd for andre. Medpasienter i psykose kan være uforutsigbare, høylytte og skremmende. En medpasient har en kniv i sokken. Han tør ikke si ifra til personalet. Han vil ikke sladre. Så han isolerer seg på rommet mest mulig, og er redd.
SIKKERHET. Det er flere sider ved saken enn det Mats Larsson beskriver. I psykisk helsevern har vi ansvar for at ingen pasienter skal behøve å frykte for egen sikkerhet. Er man innlagt mot sin vilje, kan man ikke gå sin vei om man er redd. Man er avhengig av at noen andre passer på.
«Vi skal selvsagt undersøke de mistenkelige», skriver Larsson. Hvem avgjør hvem som er mistenkelig? Den søte, unge jenta på 25 år gjemmer en følelsesstorm som gjør at hun ikke vet om hun vil leve eller dø. At hun har ukeblader med stifter i ryggen som kan brukes til å rive opp pulsårene under dyna, er det ingen som tenker på. Vi har utallige eksempler på gjenstander som er medbrakt. Planlagt eller uplanlagt. Men den store, ubarberte mannen som lukter svette, roper høyt og banner; han blir ransaket. Han slo en gang. Før. Nå ønsker han hjelp og har ikke så mye som en binders på lur.
Blir ikke dette stigmatiserende? Blir ikke det å la det være opp til folks egendefinerte standarder for hvem som skal mistenkes og ikke, også urettferdig og feil?
HUSREGLER. Når vi støtter lovforslaget, er det ikke fordi vi ønsker å utsette syke mennesker for nedverdigende handlinger og stigmatisere dem ytterligere. Men fordi et tydelig lovverk styrker rettssikkerheten og minsker variasjon og utbredelsen av egendefinerte standarder.
Flere av oss har jobbet i mange år for å fjerne såkalte «husregler» som begrenser mennesker uten hjemmel i lovverket. Det drives mye uhjemlet tvang i institusjoner i Norge. I asylmottak, sykehus og barnevernsinstitusjoner gjøres det inngripende tiltak i menneskers liv og hverdag. Men det dokumenteres ikke. Det blir ikke synlig. Det skjer bak lukkede dører. Handlinger utføres med gode intensjoner, men etter en egendefinert standard. Den som utsettes for dette, vet ikke hva som skjer: Tvangsutøvelsen legges ikke frem for tilsynsmyndigheter, og det finnes ikke formaliserte klageordninger.
Dette bekymrer meg.
RESPEKT. Ransaking kan skje på en profesjonell måte og i dialog med den som må gjennom det. Vi får det til på flyplasser. Det handler ikke om å rive klærne av fortvilte mennesker, men om å samarbeide systematisk for å ivareta fellesskapets, og den enkeltes, trygghet.
Med grunnleggende respekt for den andre og god informasjon, er det mindre motsetninger mellom å ha rutiner og å gi omsorg enn det Larsson beskriver. Belastende vil det alltid være.
Rutiner er ikke systematisk stigmatisering. Rutiner er å begrense muligheten for praksis etter egendefinert standard uten hjemmel i lovverk eller klagemulighet.
I debatten savner vi konstruktive forslag om hvordan man kan sikre at alle pasienter og medarbeidere kjenner seg trygge i en avdeling. Fine ord som «respekt og omsorg» må ligge til grunn, men hva er de gode alternativene i praksis?
Det finnes ingen fasit. Det er ikke én løsning som ivaretar alles behov og ønsker.
Ingen oppgitte interessekonflikter, men artikkelforfatteren gjør oppmerksom på at innlegget er skrevet på vegne av styret i Norsk psykiatrisk forening.